Tag Archives: Utvikling

Den første bloggposten fra ambassadør i Afganistan, Tore Hettrem. Verdt å lese.

Første blogg fra Kabul(Foto: UD)

Her er den første (i føljetongen som skal følge) bloggposten fra Norges ambassadør i Afganistan, Tore Hattrem, og hans grunnleggende betraktninger som er verdt å lese.

Et tiår etter 11. september | Kabul: «Da jeg for en tid tilbake ble spurt av UD om jeg kunne tenke meg å skrive blogg fra Afghanistan, var jeg først skeptisk. Min tilbakeholdenhet skyldes ikke det å skrive blogg som sådan, men mer usikkerhet om det vil være mulig å formidle noe særlig innsikt om hva som skjer i Afghanistan gjennom korte bloggtekster. Men etter å ha tenkt nærmere over forespørselen kom jeg til at jeg, i samarbeid med medarbeidere på ambassaden, burde forsøke å bidra med betraktninger om det som skjer i Afghanistan.

Vi som arbeider på ambassaden i Kabul besitter tross alt en dyp og bred forståelse av hva som foregår. Samtidig påhviler det UD og ambassaden å forsøke å informere den brede offentlighet om situasjonen i Afghanistan i tillegg til den mer grundige og fortrolige løpende kommunikasjon vi til enhver tid har med departementene i Norge. 

Ti år etter 11. september og Talibans fall står Afghanistan fortsatt øverst på dagsorden i internasjonale medier. Innimellom inntok Irak i noen år den dominerende oppmerksomheten, men de siste par årene er det igjen Afghanistan som har preget overskriftene. Nato-landene har nå altså vært involvert i en intern, væpnet konflikt i hele ni år, og det er fortsatt ikke utsikter til at Afghanistan vil få mindre oppmerksomhet. Mange spør seg hva som gikk galt. Hvorfor var det ikke mulig å stabilisere situasjonen i Afghanistan raskere? Dette er spørsmål jeg vil forsøke å kaste lys over i ukene og månedene framover.

Samtidig vil jeg også trekke fram viktige lyspunkter; det har faktisk  vært framgang på mange områder i Afghanistan siden 2001. Virkeligheten i Afghanistan er komplisert og sammensatt, og det er dette jeg vil forsøke å formidle. Ikke gjennom én, men gjennom mange enkelthistorier, som hver for seg kanskje ikke sier så mye, men som til sammen gir et mer utfyllende bilde av hvorfor vi er der vi er i dag. 

I skrivende stund er jeg i Norge på juleferie, noe som gir avstand og oversikt over situasjonen i det landet der jeg til daglig bor og jobber. På mange måter gleder jeg meg til å komme tilbake, selv om jeg vil savne familie og venner i Norge. Det oppleves som dypt meningsfullt og riktig å søke å bidra med assistanse til et land som så til de grader sliter med å finne fram til politisk stabilitet og sikkerhet for sin befolkning. Samtidig er det  grenser for hva det internasjonale samfunnet kan gjøre. Til syvende og sist er det afghanerne selv som må finne løsningene på landets problemer. 

Noen ganger har jeg fått spørsmål fra norske venner om hva som er kjernen i Afghanistans problem. Å besvare dette spørsmålet vil kreve mange doktoravhandlinger, men jeg vil likevel driste meg til å komme med noen antydninger allerede i min første blogg, og som vil nyanseres – gjennom ulike vinklinger og historier  – i ukene og månedene framover. 

I Norge og andre vestlige land tar vi ofte en rimelig effektiv stat som en selvfølge. Vi drøfter våre ulike politiske og økonomiske problemer ut fra den usagte forutsetning at vi faktisk har en stat som fungerer. En effektiv norsk stat er heller ikke noe nytt fenomen; den har eksistert lenge selv om den tidligere var noe mindre enn nå. Det norske byråkrati var relativt effektivt også på 1800-tallet, selv om det var store diskusjoner om dens virkemåte og hvilke interesser staten tjente.

I Afghanistan vokste det i løpet av det 20. århundre fram en form for stat, men som likevel ikke kan sammenlignes med den vi kjenner fra vår del av verden. Denne rudimentære staten ble så fra 1979 gradvis ødelagt som følge av flere tiår med borgerkrig. Dette var utgangspunktet i 2001 – en ødelagt stat – og dette er nå den største utfordringen – å bygge opp en afghansk stat nærmest fra grunnen av.  Dette tar lang tid, som det i sin tid også gjorde for Norge og andre vestlige land. 

Den andre hoved-utfordringen knytter seg til at denne nye staten, som vi nå etter hvert ser konturene av, må behandle alle borgere likt. Staten må opptre nøytralt i ivaretakelsen av innbyggernes interesser og rettigheter. En moderne stat med demokratisk basis kan ikke være et redskap for snevre gruppeinteresser, det være seg de rike, de som tilhører en bestemt etnisk gruppe eller stamme, eller som bor i et bestemt geografisk område. Hvis staten opptrer slik, vil den ikke ha politisk legitimitet i de brede grupper som er ekskludert, og det vil foreligge et grunnlag for opprør mot staten.

Dette er dessverre fortsatt situasjonen i Afghanistan. Staten fungerer ikke godt nok og oppfattes av for mange som et redskap for de få.  Den sivile internasjonale innsatsen til Afghanistan har nettopp som hovedformål å bistå slik at statsinstitusjonene utvikler seg i en retning som kan bidra til at flere afghanere slutter opp om det politiske systemet og tilhørende statsinstitusjoner. 

Det er ikke slik at vi med vår norske historie ikke har referanser til tilsvarende problemer. På 1800-tallet i Norge var det en utbredt oppfatning blant norske bønder at staten i altfor stor grad ivaretok embetsstandens og bybefolkningens interesser på bekostning av de som bodde og arbeidet på bygdene. Partiet Venstre ble startet bl.a. på dette grunnlaget og partiet hadde som mål å korrigere kursen. Tilsvarende protesterte den nyetablerte arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet mot et politisk system som i for liten grad ivaretok deres økonomiske og politiske interesser. 

Utfordringene i Afghanistan er formidable fordi så mange ønsker at utvikling og reform av staten og det politiske og økonomiske system skal skje fort. Samtidig er det grenser for hvor lenge Nato-land kan ha militære styrker i landet for å stagge Talibans opprør. De ekskluderte må derfor bringes inn i folden slik at det store flertall afghanere selv slutter opp om sin egen stat, som igjen vil svekke opprørets kraft. Dette er kjernen i problemet. 

Men midt i denne vanskelige og til dels dystre situasjonen skjer det likevel mye positivt. Utdannelseskapasiteten øker. Flere og flere kan lese og skrive. Kvinnenes situasjonen bedres i noen grad. Landet har jevnt høy økonomisk vekst. Byene vokser. Produktiviteten i landbruket øker, osv. 

Nettopp dette skal være denne bloggens forsett i tiden framover: Å kaste lys over problemene samtidig som vi også vil trekke fram lyspunkter og vise at noe nytt faktisk også vokser fram.»

Merket med ,

Tanzania gir tilbake penger. 10 957 008,35 kroner for å være nøyaktig.

Korrupsjon i verden
Fra Veslemøy Lothe Salvesen, ambassadesekretær ved ambassaden i Dar el-Salaam, får vi vite at Tanzania har returnert 10 957 008,35 kroner.

Nylig fikk staten Norge tilbake 10.957.008,35 norske kroner fra Tanzania, knapt 50 øre mindre enn det beløpet vi ble enige om. Et lite skritt på riktig vei i kampen mot korrupsjon i Tanzania.

Som prosent av ODA (Official Development Assistance), er det Sverige som gir mest av giverlandende, med Norge på andre med drøyt 730 millioner i 2009. Bilateralt, direkte mellom Norge og Tanzania, er Norge meget involvert i enkeltprosjekter og mannskap, også dette med betydelig finansiell støtte.

Litt informasjon

Litt bakgrunnsinfo, for kontekst:
Tanzania.png
(Grafikk: Marius Strand)

Når vi snakker om korrupsjon; Tanzania har forbedret sin CPI (Corruption Perception Index) fra 1,9 (lav verdi, høy korrupsjon), til 2,7 i 2010 (f.o.m. 2005 var verdien høyere enn 2,7). Meningene om bistand er mange, fra uttalelser fra tidligere hjelpearbeidere som ser økonomisk vekst og støtte gå til alle andre enn de fattigste, til den norske regjeringen som minner oss på hvorfor vi driver bistand (Her, kan du se en egenprodusert video, fra mai 2010, den norske regjering har laget om norsk bistand i Tanzania.)

Mer om konkrete prosjekter kan du lese via nettsidene til den norske ambassade i Tanzania.
Ambassadesekretæren skriver om en rapport,

For oss på ambassaden betyr nulltoleranse at vi stopper støtten til et prosjekt når mistanken oppstår om at pengene ikke går dit de skal. Og blir mistanken bekreftet, krever vi misbrukte penger tilbake. Mange andre giverland har med spenning fulgt forhandlingene om tilbakebetaling av norske bistandspenger som skulle gått til å bevare naturressurser i Tanzania. En rapport viste blant annet misbruk av reiseregulativet ved at møtedeltakere fikk utbetalt for mye godtgjørelse og utgifter hvor det manglet tilstrekkelig dokumentasjon.

Rapporten kunne jeg ikke finne og lese selv (har du den, send den gjerne), men at penger som skulle bevare naturressurser (formålet er egentlig likegyldig) blir tappet av diettpenger, transportgodtgjørelser, private utgifter m.m. er ikke overraskende. Så hvem har revisorbyrden ved slike direkte bistandsinnsprøytninger, og hvis den skal deles hvordan kontrollerer og verifiserer man hverandres rapporteringer?

Mange andre giverland har med spenning fulgt forhandlingene om tilbakebetaling av norske bistandspenger som skulle gått til å bevare naturressurser i Tanzania.

Akkurat!

Merket med ,