Tag Archives: Libya

Diktator | Noen har skrevet «The Dictator’s Handbook». Med en herlig undertittel.

Undertittelen er «Why bad behavior is almost always good politics». Regner med det er rimelig vekt på almost. Over hos The Monkey Cage bidrar forfatterne med gjesteposter. I den første forklarer de hvordan Gaddafis Libya så så bra ut en stund. Helt til, du vet, massemordet på egne innbyggere startet. Her med fem nyttige regler for fremtidige diktatorspirer:

The Dictator’s Handbook I: Gaddafi’s Failing? Too Kind:

Bruce Bueno de Mesquita and Alastair Smith are professors of politics at New York University. They write about the choices facing leaders in “The Dictator’s Handbook” (Public Affairs Press, 2011). The book provides an intuitive, example-driven introduction to politics that covers aspects of political economy, comparative politics and international relations and is based on over 18 years of academic development of selectorate theory. The following is a guest post by Bueno de Mesquita and Smith:

Libya’s former leader Muammar Gaddafi knew the essentials of coming to power and keeping power. At the end of the day this is what politicians of all stripes crave and so it is the metric by which they should be measured. He seized power when King Idris was away, seeking medical treatment in Turkey in 1969—Richard Nixon had just become President.

He then proceeded to follow the five essential rules of retaining office.

Rule 1: Rely on as few supporters as possible.
Gaddafi suppressed all political opposition, criminalized dissent and ensured that only close family and friends had any power.

Rule 2: Make sure essential supporters know there are plenty of replacements for their them.
By disbanding the Monarchy and making Libya an Arab Republic, Gaddafi ensured that virtually anyone could be brought into the coalition. This put his supporters on notice that they could easily be replaced.

Rule 3: Control the revenue.
It’s always better for a ruler to determine who eats than it is to have a larger pie from which the people can feed themselves. Gaddafi forced oil companies to increase royalties from 50% to 79%. He and his family took over virtually every economic enterprise in Libya. This did not help the economy but it did ensure no one could succeed economically except through Gaddafi’s benevolence.

Rule 4: Reward your supporters so they don’t go looking for your replacement.
Flush with oil revenues Gaddafi bought loyalty.

Rule 5: Never be nice to the people at the expense of your coalition.
It is hard for the people to rise up if they are kept hungry, isolated and ignorant.

Gaddafi was a successful leader. He outlasted seven U.S. presidents and survived for nearly 42 years. But complacency cost him more time in office—he did not pay enough attention to Rule 5. He was too nice.

Conditions in Libya were certainly brutal under Gaddafi, but they could have been much worse. According to the index of press restrictions produced by Reporters Without Borders, Libya shifted from being more repressive than its neighbors in 2005 to being freer than Syria, Yemen, and Tunisia and on a comparable level with Saudi Arabia in 2010.

Only Egypt was substantially freer, but then its former – with “former” being the key word – President Mubarak needed a relatively educated and connected workforce since much of the Egyptian economy relied on commerce and tourism. Gaddafi had oil wealth. He did not need an educated population to engage in commerce, and yet according to UNDP’s development indicators he provided substantially more years of education than his neighbors. And it cost him dearly.

The National Transitional Council is set to inherit vast wealth in unfrozen assets with which to buy loyalty and form as small a coalition as possible. Anyone who believes the NTC will empower the people is deluding herself.

(Via The Monkey Cage.)

Merket med ,

Libya ned, Saudi Arabia opp? Vi følger opp…

Mr. Hamilton ved Econbrowser stilte spørsmålet her og følger nå opp i en bloggpost. Her er mitt favorittutdrag:

Econbrowser: Saudi oil production and the Libyan conflict:

One of the key questions in assessing the effect of the Libyan conflict on world oil prices was the extent to which an increase in Saudi production would offset some of the lost output from Libya. Now we know the answer, and it’s not reassuring.

Back on Feb 25, Reuters reported what sounded like some favorable indications:

Top exporter Saudi Arabia has raised oil output above 9 million barrels per day (bpd) to make up for a near halt in Libyan exports, an industry source said, helping prices fall further from the highest since 2008….


The Saudi move follows reassurances from Riyadh earlier in the week that it was prepared to act to prevent shortages as a result of the rebellion in Libya.

Only it later turned out that this production increase was not in response to events in Libya, but in fact had been implemented some months earlier. And this week Saudi Oil Minister Ali Al-Naimi tried to get us to believe that the Saudis have now gone back to lower production levels because there’s way too much oil being supplied already.

I kid you not. Here’s the quote from Bloomberg:

«Our production in February was 9,125,100 barrels a day,» al-Naimi said, as he arrived in Kuwait for a conference. «In March, it was 8,292,100 barrels. It will probably go a little higher in April. The reason I mention these numbers is to show you the market is oversupplied.»

Vent, ‘the market is oversupplied’? Vil noen vennligst svare oljeminister Ali Al-Naimi?

Merket med , ,

Gråsoner, og menneskene som lever der. Harvard edition.

For de av dere som har sett ‘Inside Job’, nylig vinner av en Oscar for beste dokumentar, skal jeg terpe litt på de siste 20 minuttene av den filmen. De av dere som ikke har sett den, ikke løp ennå, alt forklares nå. Også er jeg rimelig sikker på at en utveksling med Harvard ikke kommer til å skje (aldri si aldri?), så vi kjører på:

I slutten av filmen spår produsentene rektor ved Harvard som det ikke finnes noen interessekonflikter mellom Harvard ansatte og jobber de påtar seg utenfor universitetet. I tillegg, er det ikke problematisk at artikler forfattes, ofte med kompensasjon, og at dette dokumenteres i det ferdige produktet. Det enkle svaret fra rektor var; nei. Rektor ved London School of Economics gikk nylig av etter at det ble kjent at han hadde mottatt donasjoner fra en veldedighet kontrollert av Moammar Gaddafi. Ca. 15 millioner.

Nå kommer det mer om Harvard gutta, og jeg anbefaler å ta noen minutter av dagen på denne:

Economic Principals » Blog Archive » A Recent Exercise in Nation-Building by Some Harvard Boys: Porter became a rising star in the Reagan administration; a frequent consultant to governments around the world in the 1990s; proprietor (with Jeffrey Sachs, of Columbia University), of a Global Competitiveness Report; a peripatetic adviser to corporations large and small; and, by 2000, the single most famous professor at the Harvard Business School. He advised presidential candidate Mitt Romney in 2007. Here he is addressing the National Governor’s Association last month about budget balancing.

But there is also all that Libyan oil and money. The sovereign wealth fund at its peak was worth $70 billion or so, all of it operating under the indirect control of Saif Khadafy. Income from Libya’s oil production is as much as $40 billion a year. The US eased its sanctions on Libya in April 2004, permitting US companies to bid on Libyan oil and gas for the first time in twenty years, sparking considerable interest in a country whose plentiful reserves can cost as little as $1/bbl to lift. Libya’s “new dawn” would be well lubricated, in any event. Porter and Yergin signed on to coach the country less than a year later.

In a statement last week, Monitor wrote that “just a few years ago many saw a period of promise in Libya.” That was certainly true in Cambridge. What dissenting Libyans in Tripoli witnessed was a parade of well-paid visitors flattering their half-mad dictator, and a squad of Harvard-connected consultants bent on creating a National Security Organization for the government, designed to augment the existing security apparatus with a new corps of MBA-trained personnel officers.

I’m not going to hold my breath waiting for Porter to give some evidence of contrition about his mission to Tripoli. Sir Howard Davies may have resigned as director of the LSE (“The short point is that I am responsible for the school’s reputation and that has suffered”), but being a Harvard professor apparently means never having to say you’re sorry. Perhaps instead the university will find some way to rein in on its professors’ more self-serving ambitions.

Dette er slutten av artikkelen, les hele hos economicprincipals.com.

Merket med , ,

FN ambassadør Morten Wetland blogger: Morgenkaffe hos Libya

Morgenkaffe hos Libya | FN-delegasjonen: «Andreas og jeg begynte dagen med en kaffe på Libyas FN-delegasjon. Vi hadde avtale med Ibrahim Dabbashi, som er ambassadør og nestleder på Libyas FN-delegasjon.

Dabbashi var blant de aller første libyske diplomatene som brøt med Gaddafi etter at konflikten begynte. Det var han som skrev brevet til FN og ba om at situasjonen i Libya ble behandlet i Sikkerhetsrådet.

Ved inngangspartiet foran kontoret hans hang det svart-rød-grønne flagget som nå erstatter Gaddafis rent grønne. Inne på Dabbashis kontor gikk Al-Jazeeras arabiskspråklige dekning av nattens militære operasjoner i Libya, og egyptiske militæreksperter ga sine kommentarer og analyser. Vi satte oss i de dype skinnmøblene og fortellingen kunne begynne.

Jeg spurte Dabbashi hvordan han følte det å se slike bilder av krigsfly over hans eget land. Det tok han helt rolig med med stor lettelse, sa han, for det var ikke noe annet som kunne stanse overgrepene fra Gaddafis side.

Budskapet var: Det vil være politisk umulig for opposisjonen å innlede politiske forhandlinger med Gaddafi etter de grusomme handlinger han hadde begått mot sivilbefolkningen. Det at Gaddafi hadde utøvd vold mot sin egen befolkning i såpass storstilt skala bekreftet bare at Gaddafi overhodet ikke var innstilt på å inngå kompromisser, og heller ikke hadde noen politisk interesse av å søke en overgangsløsning, der hans egen maktbase ble redusert eller han selv fjernet. Gaddafi var en illegitim leder for landet.

FNs hovedkrav er at voldsbruken mot sivilbefolkningen må opphøre umiddelbart. Det er det ikke noe som tyder på at Gaddafi har tenkt å ta hensyn til.  Kaffen ble etter hvert kald. Da vi gikk, takket han Norge for jagerflyene og deres innsats for Libyas folk»

Sagt det før, Norge i Verden er det det skjer.

Merket med , ,

Hva står i FNs Resolusjon 1973 (2011) om ‘NO-FLY ZONE’ i Libya?

Screen shot 2011 03 21 at 15 16 33 Intensjonen til FN resolusjonen er i tittelen, med store bokstaver:

SECURITY COUNCIL APPROVES ‘NO-FLY ZONE’ OVER LIBYA, AUTHORIZING ‘ALL NECESSARY MEASURES’ TO PROTECT CIVILIANS, BY VOTE OF 10 IN FAVOUR WITH 5 ABSTENTIONS

All necessary measures’ er her en blank sjekk for håndhevelsen av resolusjonen. Resolusjonen ble vedtatt med 10 stemmer for og 5 blanke stemmer. Det var Brasil, Kina, Tyskland, India og Russland som avstod fra stemming. Videre:

Recognizing the important role of the League of Arab States in the maintenance of international peace and security in the region, and bearing in mind the United Nations Charter’s Chapter VIII, the Council asked the League’s member States to cooperate with other Member States in implementing the no-fly zone.

Dette har ikke skjedd. Det er hittil ikke blitt rapportert om bruk av mannskap eller materiell som kommer fra den Arabiske Liga.

Så hva mener Kina og Russland, som ikke brukte stemmen sin:

The representatives of China and the Russian Federation, explaining their abstentions, prioritized peaceful means of resolving the conflict and said that many questions had not been answered in regard to provisions of the resolution, including, as the Russian representative put it, how and by whom the measures would be enforced and what the limits of the engagement would be. He said the resolution included a sorely needed ceasefire, which he had called for earlier. China had not blocked the action with a negative vote in consideration of the wishes of the Arab League and the African Union, its representative said.

Det var noen som nevnte suverenitet, nemlig Lebanon:

He stressed that the resolution would not have as a consequence occupation of “even an inch” of Libyan territory. He hoped that the resolution would have a deterrent role and end the Libyan authorities’ use of force. He reaffirmed full support for the county’s sovereignty, the need for full cooperation between the United Nations and the League of Arab States, pursuant to Chapter VIII of the United Nations Charter, and the necessity of a peaceful solution to the situation.

Videre sier Tyskland, som ikke stemte, dette:

He said his country was particularly concerned by the plight of the Libyan people and believed it was crucial to tighten existing sanctions to “cut [the Libyan regime] off” from the funds that had propped it up for so long. Decisions regarding the use of military force were always extremely difficult to take. Indeed, in the implementation of the resolution just adopted, Germany saw great risks, and the likelihood of large-scale loss of life should not be underestimated. Those that participated in its implementation could be drawn into a protracted military conflict that could draw in the wider region. If the resolution failed, it would be wrong to assume that any military intervention would be quickly and efficiently carried out. Germany had decided not to support the resolution and would not contribute its own forces to any military effort that arose from its implementation. Germany had abstained from the vote.

Brasil:

She said that while Brazil stood in solidarity with all movements in the region expressing their legitimate demands for better governance, and had taken into account the Arab League’s call for strong measures to stop the violence through a no-fly zone, it believed that the resolution contemplated measures that went beyond that call. “We are not convinced that the use of force as provided for in operative paragraph 4 of the present resolution will lead to the realization of our common objective — the immediate end of violence and the protection of civilians,” she said, adding that Brazil was also concerned that the measures approved today might have the unintended effect of exacerbating the current tensions on the ground and “causing more harm than good to the very same civilians we are committed to protecting”. No military action alone would succeed in ending the conflict. Protecting civilians, ensuring lasting settlement and addressing the legitimate demands of Libyan citizens demanded a political process.

Alle kommentarene til resolusjonen kan du lese her (med bl.a. Sør Afrika, Portugal og India)
FN fryser også penger, spesifikt pengene til syv nøkkelpersoner som inkluderer forsvarsministeren, Mohammed, Saadi og Saif al-Arab Gaddafi, sønnene, kommandøren for spesialstyrkene og etterretningssjefen i Libya. Samtidig settes sentrale institusjoner i fryseren, herunder sentralbanken, Libyan Investment Authority, Libyan Foreign Bank, Libyan Africa Investment Portifoilo, og Libyan National Oil Corporation.

Merket med , , ,

Frithjof Jacobsen forsøker å arrestere Jonas Gahr Støre

Fritjof Jackobsen i VG forsøker å arrestere Jonas Gahr Støre:

Støre snur seg i salaten | Frithjof Jacobsen: «Utenriksminister Jonas Gahr Støres (Ap) helomvending om Libya burde få ham til å rødme helt opp til hårrøttene. Ikke fordi han vil sende jagerfly mot Gaddafi, men fordi han for to dager siden mente omtrent det stikk motsatte.

Jonas Gahr Støre i Stortinget på onsdag:

‘Det er også klart at i det øyeblikket man går inn med en flyforbudssone og bomber i Libya, da er man engasjert i konflikten.

Hvis bakkevirksomheten fortsetter, slik man kan ha grunn til å tro, må det internasjonale samfunn følge opp, og da er vi altså under veldig uklare omstendigheter inne i – og tar del i – en borgerkrig.’

Jonas Gahr Støre i dag:

’ Norges syn har hele tiden vært at en flyforbudssone alene neppe ville ha stor effekt, dersom man først skulle bruke makt.

 Sikkerhetsrådet har nå valgt å treffe vedtak som autoriserer angrep mot bakkemål.’

Jonas Gahr Støre i Stortinget på onsdag:

‘Jeg har da forsøkt å forklare at jeg er ikke sikker på at en flyforbudssone vil hindre det man er opptatt av å hindre, og sikre det man er opptatt av å sikre, nemlig beskyttelse av sivile.’

Jonas Gahr Støre i dag:

‘Sikkerhetsrådet begrunner sitt vedtak med behovet for å beskytte sivilbefolkningen. Dette er viktig sett med norske øyne.’

Det kunne vært fristende å stoppe denne kommentaren her. Sitatene taler for seg.

Onsdag var Støre i Stortinget og trakk frem de fleste argumenter han kom på for å ikke innføre en flyforbudssone over Libya. Så gikk Sikkerhetsrådet inn for en slik sone, og i dag forsøker Støre å late som om onsdagen aldri har eksistert.

Jeg kan ikke huske en sak hvor Støre så til de grader ser ut som en vinglepetter. For ekte Størister, må dette være historisk. For utenriksministeren tror jeg neppe helgen kan komme fort nok.

Hadde det ikke vært for at Norge nå gjør det rette, nemlig å være med på å hindre at Gaddafi får anledning til å slakte ned opprørerne i Benghazi uten særlig motstand, hadde dette vært utenriksministerens mørkeste dag. Nå er det mest pinlig for en politiker som ytterst sjelden analyserer en politisk situasjon så galt som det Støre gjorde på onsdag.

Riktignok sa han også på onsdag at Norge lojalt kom til å støtte de vedtakene FNs sikkerhetsråd fattet. Men hans godt formulerte skepsis mot en flyforbudssone var umulig å skjønne på noen annen måte enn at Støre og Regjeringen synes det var en dårlig idé. Det vil si, helt til i dag, hvor det med ett er en veldig god idé.

Så hva nå Støre? Er Norge og verdenssamfunnet på vei inn i en ny arabisk borgerkrig? Eller er vi ikke det, fordi vi nå kan bombe mål på bakken, og ikke bare fly over dem?

Er vi med på å beskytte sivile libyere mot Gaddafi og hans styrker? Eller tviler du fortsatt på om flyforbudssonen hjelper oss med å oppnå det vi ønsker å oppnå?

Kort sagt, er du Onsdags-Støre eller Fredags-Støre?»

Effektene av et flyforbud er vel skjeldent svart-hvitt. Uten; slakting av befolkningen, med; full våpenhvile og Gaddafis avgang. Hva som er helt klart er at et flyforbud er første trekk, og nødvendigvis eneste trekk verdenssamfunnet kan ta mot Libya uten å krenke suvrenitet og følgene det har uten flere FN resolusjoner. Ja herr Jackobsen, det er merkelig at utenriksministeren ikke så flyforbudet som første åpningstrekk, og ja, det er merkelig at han ikke utbroderer hva han (Norge) mener de neste 3 trekkene bør være.

Dette er nok ikke en 180° fra Støre, men en merkelig 90° som resulterte i flere spørsmål enn svar. Og dét er noen ganger værre.

Så neste spørsmål etter vedtaket om flyforbud: Hva nå FN?

Merket med , ,

Libya, Saudi-Arabia og olje. Hva skjer?

Saudi 1990(Graf: Måntlig endring i oljeproduksjonen etter Gulfkrigen 1990. Data: EIA)

I kveld kan Al-Jazeera melde om at oljeproduksjonen i Libya er redusert fra 1,6 millioner fat om dagen til 500 000. Dette betyr ganske enkelt at noen på produsere mer olje om prisen tilbudet skal holde seg stabilt. Enkle lover om tilbud og etterspørsel gjelder for oljemarkedet, redusert tilbud er lik økt pris. Så hvem kikker man til for å øke produksjonen? James Hamilton ved EconBrowser (som vi har linket til tidligere ang. oljerelaterte artikkler) kikker på Saudi-Arabia og hvordan landet har reagert når tilbudet faller andre steder. Fra Hamilton:

One key question in determining the impact of instability in Libya and elsewhere on world oil markets is how much other countries can and will increase production to offset the shortfall. Here I review the critical role of Saudi Arabia in past disruptions and discuss the current situation.

Prior to the First Persian Gulf War in 1990, Iraq and Kuwait between them accounted for almost 9% of world oil production, which was essentially completely knocked out by the military conflict (see the black line in Figure 1). Fortunately, Saudi Arabia had substantial excess capacity, and their increased production amounted to almost 5% of global supplies at the time (blue line). This was a significant factor in limiting the size and duration of the spike in oil prices, and helped mitigate the severity of the 1990-91 economic recession.

Merket med , ,

Prisen på olje de siste 12 timene

ChartDette er WTI Crude Light, Nordsjøolje handles med premium over denne. Uansett, rimelig opp idag.

Merket med ,