Tag Archives: IMF

Hvem, hva og hvor pengene i IMF går…

Screen shot 2012 01 05 at 00 11 06
Hver uke oppdaterer IMF sine tabeller. Tabeller over hva de kaller aktiviteter. Klikker man seg litt nedover finner man Portugal, Irland, Romania og Hellas.

La oss bare si det er mye utestående hos IMF. Mye.

Merket med

Hvem blir den neste sjefen for IMF? La oss sjekke oddsen.

Få din engelske venn til å sette noen penger på din favoritt:

The IMF oddsmakers:

The Economist has one list of William Hill odds for who’s going to succeed Dominique Strauss-Kahn as managing director of the IMF; William Hill itself has a slightly different list. I would be much obliged if a reader in the UK would please pop down to William Hill for me and place a lot of money on Christine Lagarde at 20-1, as she’s listed on the William Hill site, or even at 14-1, where the Economist has her.

Kemal Dervis is the clear favorite here. But I don’t buy it: for one thing, the single most important issue facing the managing director of the IMF right now is Greece. And the bad blood between Greece and Turkey is so deep and so ingrained that I simply can’t see how any Turk could be credibly impartial on the subject of Greece.

Second-favorite is Montek Singh Ahluwalia, who at 67 is too old for the job. He’s followed by the top EU official on the list, Axel Weber. Again, given that the head of the IMF is going to be essentially brokering a deal between Greece, on the one hand, and Germany, on the other, it doesn’t make sense to me to put a German in that job.

Also near the top of the list are Gordon Brown, who’s already been ruled out by David Cameron; John Lipsky, who’s American and therefore a non-starter for anything but a temporary position; and Peer Steinbrück, who’s also German. Interestingly, Arminio Fraga is not on the list at all, and neither is Turkish finance minister Mehmet Simsek, one of the few people to openly lobby for the position.

If it were possible to short these odds, I’d happily short all Turks, Germans, and North Americans, including Mark Carney and Agustin Carstens. But since it’s not, I’ll make do with a long bet on Lagarde. Anybody willing to help me out?

Update: William Hill have now tightened Lagarde in to 10/1. Still worth a £25 bet, though. Thank you Matt!

(Via Felix Salmon.)

Merket med ,

IMF vaktbikkje om hvor de feilet #2 | Roger Schjerva kommenterer

Germany against Unconditional IMF Safety Nets
Statssekretær i Finansdepartementet, Roger Schjerva (Roger nummer 1?, 2?, 3?), har lest internrapporten om IMF og skrev dette innlegget for klassekampen, også tilgjengelig på Finansdepartementets hjemmesider:

Overvåkning av økonomien globalt og i det enkelte medlemsland er en av IMFs kjerneoppgaver, og et viktig virkemiddel for å fremme internasjonal økonomisk stabilitet. I en rapport fra IMFs uavhengige evalueringskontor IEO, som ble lagt fram denne uken, er hovedkonklusjonen at organisasjonen ikke advarte medlemslandene om de grunnleggende svakhetene i finansmarkedene i store industriland i forkant av finanskrisen i 2008. Analysesvikt og gruppetenkning bidro til at underliggende risiko ble oversett, og deregulering berømmet. Utviklingen er nå snudd. IMF er nå godt i gang med å styrke sin overvåkning og beredskap mot økonomiske kriser.

Krisen oppstod i industrilandenes finansmarkeder, særlig i store finanssentra som USA og Storbritannia. Årsakene er komplekse, men noen sentrale trekk var svakheter i reguleringsregimet, verdipapirer som skjulte risiko, en høy grad av lånefinansiering i finansinstitusjoner og husholdninger, samt en økning i formuespriser utover det fundamentale forhold ga grunnlag for. På bakgrunn av IMFs overvåkningsmandat burde en kunne forvente at organisasjonen advarte mot forholdene som førte til finanskrisen. Formålet med rapporten fra IEO er å vurdere i hvilken grad IMF pekte på disse risikomomentene og sårbarhetene.

En hovedkonklusjon i rapporten er at IMF, fra 2004 til midten av 2007, verken advarte landene der krisen oppsto eller medlemskretsen mer generelt, om de risikomomenter og sårbarheter som forårsaket finanskrisen. Selv så sent som i april 2007 varslet IMF om fortsatt optimisme og gode utsikter for verdensøkonomien. IMF la i sine analyser for liten vekt på svekkelsen av finansinstitusjonenes balanser, reguleringsspørsmål, kredittvekst og bobler i formuesmarkeder, samt på koblinger mellom pengepolitikk og globale ubalanser. For eksempel drøftet ikke IMF farene ved en stadig mer lemfeldig kredittpraksis for boliglån i USA, eller farene ved de lite transparente finansielle instrumentene som ble konstruert i forbindelse med dette. I stedet ble myndighetene i USA berømmet for sin minimalistiske regulering og for å legge til rette for finansiell innovasjon. Slik innovasjon førte til økt kompleksitet og gjorde det vanskelig å få oversikt over hvilke aktører som påtok seg risiko.

Den bilaterale overvåkningen av medlemslandene ble gjennomført med doble standarder. Land med systemviktige finanssentre fikk i all hovedsak tilslutning til politikken de førte, mens framvoksende økonomier og mindre industriland måtte tåle et mye mer kritisk søkelys. I sin spesielle gjennomgang av sårbarheter i verdensøkonomien pekte IMF kun på forhold i utviklingsland, ettersom forholdene i industriland ikke ble vurdert som en kilde til betydelig risiko.

Ifølge rapporten bidro både metodemessige og organisatoriske forhold til at IMF feiltolket faresignalene før finanskrisen. Analytiske svakheter utpekes som hovedårsaken til svikten i den bilaterale overvåkningen, særlig for de største industrilandene. Dels skyldes dette den metodiske tilnærmingen til IMF, med for liten vekt på analyser av finansinstitusjonenes balanser og koblingene mellom finanssektoren og realøkonomien. Men gruppetenkning har også vært en vesentlig faktor, dvs. at de dominerende analysemiljøene internasjonalt studerte problemstillingen innenfor et bestemt paradigme uten å stille spørsmålstegn ved de underliggende forutsetningene. I dette spesifikke paradigmet dominerte en oppfatning om at markedet selv var i stand til å håndtere og fordele risiko, slik at alvorlige problemer i finanssektoren kunne unngås med begrensede reguleringer fra myndighetenes side. IMF-staben lot seg påvirke av myndighetene i sentrale finanssentra, som fremmet denne oppfatningen med autoritet og stor ekspertise. Verken IMF eller andre ledende internasjonale økonomiske institusjoner forsto eller påpekte omfanget av den underliggende risikoen som utviklet seg i finansmarkedene.

Interne forhold i IMF var en medvirkende faktor til at IMF ikke lyktes. Risikomomenter som framkom i viktige analysedokumenter ble ikke fulgt opp i den bilaterale overvåkningen. IMF forholdt seg i liten grad til eksterne eksperter som var kritiske til utviklingen i finansmarkedene. Mange følte også at interne forhold var et hinder for å framføre kritikk mot store og systemviktige medlemsland.

Rapporten gir samtidig ros til IMFs håndtering av finanskrisen når den først var i ferd med å bryte ut. Fra våren 2008 grep IMF tak i situasjonen på en prisverdig måte. Blant annet tok den franske sosialisten Dominique Strauss-Kahn, som nettopp hadde tatt over som administrerende direktør, i januar 2008 til orde for en koordinert finanspolitisk stimulans. I april publiserte IMF et meget høyt anslag for tapene i finanssektoren. Den kraftige oppjusteringen av tapsanslaget høstet både kritikk og latterliggjøring i første omgang, men viste seg senere å være berettiget. Under finanskrisen har IMF også gjennomført store endringer i låneordningene sine, slik at disse er bedre tilpasset behovene i medlemslandene som har, eller står i fare for å få, problemer med betalingsbalansen.

IEO har forfattet en grundig og viktig rapport. Rapporten støtter en rekke tiltak som allerede er iverksatt. Blant de viktigste er at alle medlemsland må inkluderes i IMFs spesielle gjennomgang av sårbarhetene i verdensøkonomien, at en særlig gjennomgang av finanssektoren nå er gjort obligatorisk for 25 systemviktige land, samt at analysene av koblinger mellom makroøkonomien og finanssektoren er bedret. Analysene av mekanismer for smitte og spredning av økonomisk uro på tvers av landegrensene er også styrket. Effekten av disse tiltakene bør nå overvåkes nøye. IMF bør oppmuntre til et større mangfold av synspunkter, både internt i organisasjonen og ved å trekke inn eksterne ressurspersoner. Norge støtter disse forslagene. Blant annet legger vi stor vekt på at overvåkningen av medlemslandene må gjøres med én og samme standard, slik at industriland og utviklingsland blir gjennomgått med samme kritiske blikk. Det er en styrke for IMF at en så sterk og presis kritikk av organisasjonen blir formulert av IMFs eget evalueringskontor. Det legger et godt grunnlag for å kunne styrke IMF og den internasjonale beredskapen mot økonomiske kriser.

Merket med ,

IMF vaktbikkje om hvor de feilet | The Economist kommenterer

Germany against Unconditional IMF Safety Nets
Den uavhengige ‘vaktbikkja’ til det internasjonal pengefondet, IMF, lanserte sin internrapport nylig, og her noen kommentarer:
Free Exchange, The Economist – The warning signs they missed

LIKE most other government and multilateral agencies, not to mention economists in academia and elsewhere, the IMF entirely failed to see the global crisis coming. This is hardly news, so you might think that yesterday’s internal report into the fund’s performance in the period leading up to the global crisis might have little to offer (unless it tried to whitewash the fund’s failure, which it doesn’t).

Indeed, the report doesn’t offer any particularly startling revelations or novel reasons for why the fund so completely failed to spot any warning signs in its regular surveillance of major economies during 2004-07. But its willingness to provide a list of the (often pretty embarrassing) things the IMF’s reports said in that period still make for pretty interesting—and occasionally, cringe-inducing—reading. Here are some of my favourite bits.

On the American housing market:

In the United States, for example, it did not discuss, until the crisis had already erupted, the deteriorating lending standards for mortgage financing, or adequately assess the risks and impact of a major housing price correction on financial institutions…As late as April 2006, shortly before U.S. housing prices peaked, the WEO and the GFSR explained away the rising share of non-traditional mortgages in the United States thus: “Default rates on residential mortgage loans have been low historically. Together with securitization of the mortgage market, this suggests that the impact of a slowing housing market on the financial sector is likely to be limited.

On the overall message of the fund’s flagship World Economic Outlook:

According to the WEO, the world economic outlook was “among the rosiest” in a decade (April 2004); expected to be “one of its strongest years of growth” unless events take “an awful turn” (September 2004); in the “midst of an extraordinary purple patch” (April 2006); and “strong” (September 2006); all the way up to April 2007 when the report forecast that “world growth will continue to be strong” and opined that global economic risks had declined since September 2006.

Public pronouncements by officials were equally behind the curve:

(A)late as August 2007, Management considered the global economic outlook to be “very favorable.”…Meanwhile,…(in) July 2008…the message was that “risks of a financial tail event have eased.

Even when some of its officials had different ideas, the fund’s management seemed not to be listening. Its then chief economist, Raghuram Rajan, concluded a presentation at the annual Jackson Hole conference of central bankers in 2005 by arguing that “we should be prepared for the low probability but highly costly downturn”. But the IMF now admits that:

Despite the importance of the Economic Counsellor’s position, there was no follow up on Rajan’s analysis and concerns— his views did not influence the IMF’s work program or even the flagship documents issued after the Jackson Hole speech.

In 2006, the fund formed a task force to examine how it could strengthen its financial sector analysis and better integrate this into its annual economic surveillance of individual economies. The report of the task force provided some examples of best practices. Of these, the new report says that “in retrospect, (they) appear completely off the mark”.

Exhibit A: Iceland. The 2006 task force report said that Iceland’s developments from 2003–06 “provide a useful illustration of the importance of a proper analysis of the relationships between financial markets, the financial sector, and the broad economy”. It concluded its discussion of the country by saying, “(I)n Iceland’s case … hedging behavior and generally sound balance sheets and asset-liability management made the financial system relatively robust to the recent shocks.”

The new report blames a number of factors for the fund’s poor surveillance record. Again, these are all things that commentators have identified before, still, here they are from the horse’s mouth: “a high degree of groupthink, intellectual capture, a general mindset that a major financial crisis in large advanced economies was unlikely”.

As the fund’s economists know, incentives matter, and incentives seem to have engendered a general unwillingness to stick one’s neck out and rock the boat.

Staff reported that incentives were geared toward conforming with prevailing IMF views. Several senior staff members felt that expressing strong contrarian views could “ruin one’s career.” Thus, views tended to “gravitate toward the middle” and “our advice becomes procyclical.” Staff saw that conforming assessments were not penalized, even if proven faulty.
Why? One senior staff member asserted that area departments were “unduly captured by countries” that they worked on. Analytical work was geared to “justify” the authorities’ policy proposals. All this was “driven by the agenda of getting on well with” country authorities.

Of course, there was a particular squeamishness when it came to criticising big rich countries:

On financial sector issues, the IMF largely relied on the assessments by the U.S., U.K., and euro area authorities, who were confident about the capacity of their respective financial sectors to absorb the shocks that could arise….Indeed, the IMF often seemed to champion the U.S. financial sector and the authorities’ policies, as its views typically paralleled those of the U.S. Federal Reserve.

Why? Not surprisingly, political capture played a role. The report may provide cause for reflection to those who doubt that the fund’s shareholding structure, with a few big economies in control, makes a difference to its staffers’ recommendations and what they are willing to say.

Self-censorship appeared to be a significant factor even in the absence of overt political pressure. Many staff members believed that there were limits as to how critical they could be regarding the policies of the largest shareholders—that “you cannot speak truth to authorities” since “…you’re owned by these governments.

Merket med ,