Category Archives: Makro

Ben Bernanke – Mythbuster

OB UU441 bernan E 20121001165720

Bernanke needs to do more of this: Debunking myths about savers, currency, fiscal policy enabling, monetizing the debt, creating inflation, and operating in secrecy. Bravo.

Joe Weisenthal over hos Business Insider er meget godt fornøyd med en tale den amerikanske sentralbanksjefen holdt ved Economic Club of Indiana mandag.

Hvorfor var akkurat denne talen så spesiell? Han og andre medlemmer av hovedstyret gir taler hele tiden, i forskjellige fora.

Vel:

Myths about the Fed are legion (repeated ad nauseam by pundits and politicians) and it seems that Bernanke realizes that the more exotic Fed policy becomes, the more he must inevitably debunk memes in order to justify his actions.

Utgangspunktet er at kontrasten mellom anklagene mot Bernankes handlinger og hans forsvar er rimelig stor.

Så når Bernanke slår det miste tilbake legges det merke til. Selv når det foregår i svært sentralbankede former.

Joe:

The first big one that Bernanke debunked is the idea that the Fed is an enabler of fiscal profligacy. This is something you hear all the time, and it’s total nonsense.

Even though our activities are likely to result in a lower national debt over the long term, I sometimes hear the complaint that the Federal Reserve is enabling bad fiscal policy by keeping interest rates very low and thereby making it cheaper for the federal government to borrow. I find this argument unpersuasive. The responsibility for fiscal policy lies squarely with the Administration and the Congress. At the Federal Reserve, we implement policy to promote maximum employment and price stability, as the law under which we operate requires. Using monetary policy to try to influence the political debate on the budget would be highly inappropriate. For what it’s worth, I think the strategy would also likely be ineffective: Suppose, notwithstanding our legal mandate, the Federal Reserve were to raise interest rates for the purpose of making it more expensive for the government to borrow. Such an action would substantially increase the deficit, not only because of higher interest rates, but also because the weaker recovery that would result from premature monetary tightening would further widen the gap between spending and revenues. Would such a step lead to better fiscal outcomes? It seems likely that a significant widening of the deficit—which would make the needed fiscal actions even more difficult and painful—would worsen rather than improve the prospects for a comprehensive fiscal solution.

This is really meaty, so let’s unpack what’s above.
One is that the Fed looks at basically two factors — employment and prices — when it decides how, when, and where to act. Unlike the ECB, the Fed does not use monetary policy as a stick in any way to influence fiscal policy.

He then turns to a related point, which is that the Fed is somehow «monetizing the debt» — printing money so that the government doesn’t have to legitimately pay off its obligations.

With monetary policy being so accommodative now, though, it is not unreasonable to ask whether we are sowing the seeds of future inflation. A related question I sometimes hear—which bears also on the relationship between monetary and fiscal policy, is this: By buying securities, are you «monetizing the debt»—printing money for the government to use—and will that inevitably lead to higher inflation? No, that’s not what is happening, and that will not happen. Monetizing the debt means using money creation as a permanent source of financing for government spending. In contrast, we are acquiring Treasury securities on the open market and only on a temporary basis, with the goal of supporting the economic recovery through lower interest rates. At the appropriate time, the Federal Reserve will gradually sell these securities or let them mature, as needed, to return its balance sheet to a more normal size. Moreover, the way the Fed finances its securities purchases is by creating reserves in the banking system. Increased bank reserves held at the Fed don’t necessarily translate into more money or cash in circulation, and, indeed, broad measures of the supply of money have not grown especially quickly, on balance, over the past few years.

This is key. If the Fed were monetizing the debt, then it would rip up the Treasuries it buys, so that the government doesn’t have to pay them off. As it is, these debts don’t go anywhere. The amount the government owns remains the same. Furthermore, because for every dollar the Fed «prints» via QE, an equivalent dollar is removed from the system, and so there’s no more money in the system.

That last line is key: «Increased bank reserves held at the Fed don’t necessarily translate into more money or cash in circulation, and, indeed, broad measures of the supply of money have not grown especially quickly, on balance, over the past few years.»

Bernanke then quickly debunks the idea that when inflation comes that it won’t be able to address it. People believe that the massive unwind of the Fed’s balance sheet would be so devastating, and that therefore the Fed is out of tightening tools.

Hogwasy says Bernanke:

For controlling inflation, the key question is whether the Federal Reserve has the policy tools to tighten monetary conditions at the appropriate time so as to prevent the emergence of inflationary pressures down the road. I’m confident that we have the necessary tools to withdraw policy accommodation when needed, and that we can do so in a way that allows us to shrink our balance sheet in a deliberate and orderly way. For example, the Fed can tighten policy, even if our balance sheet remains large, by increasing the interest rate we pay banks on reserve balances they deposit at the Fed. Because banks will not lend at rates lower than what they can earn at the Fed, such an action should serve to raise rates and tighten credit conditions more generally, preventing any tendency toward overheating in the economy.

Finally he gets on to one of the most powerful critiques of the Fed: The idea that it’s screwing savers.

As he notes, low rates are not just about Fed policy, they’re about the incredible economic events that have happened around the world post financial crisis:

I would encourage you to remember that the current low levels of interest rates, while in the first instance a reflection of the Federal Reserve’s monetary policy, are in a larger sense the result of the recent financial crisis, the worst shock to this nation’s financial system since the 1930s. Interest rates are low throughout the developed world, except in countries experiencing fiscal crises, as central banks and other policymakers try to cope with continuing financial strains and weak economic conditions.

He then goes onto note that saving isn’t just «having money in a bank» and that the main way to benefit everyone (including savers) is to induce growth:
A second observation is that savers often wear many economic hats. Many savers are also homeowners; indeed, a family’s home may be its most important financial asset. Many savers are working, or would like to be. Some savers own businesses, and—through pension funds and 401(k) accounts—they often own stocks and other assets. The crisis and recession have led to very low interest rates, it is true, but these events have also destroyed jobs, hamstrung economic growth, and led to sharp declines in the values of many homes and businesses. What can be done to address all of these concerns simultaneously? The best and most comprehensive solution is to find ways to a stronger economy. Only a strong economy can create higher asset values and sustainably good returns for savers. And only a strong economy will allow people who need jobs to find them. Without a job, it is difficult to save for retirement or to buy a home or to pay for an education, irrespective of the current level of interest rates.

The way for the Fed to support a return to a strong economy is by maintaining monetary accommodation, which requires low interest rates for a time. If, in contrast, the Fed were to raise rates now, before the economic recovery is fully entrenched, house prices might resume declines, the values of businesses large and small would drop, and, critically, unemployment would likely start to rise again. Such outcomes would ultimately not be good for savers or anyone else.

Bernanke needs to do more of this: Debunking myths about savers, currency, fiscal policy enabling, monetizing the debt, creating inflation, and operating in secrecy. Bravo.

Advertisements

Lønnsdannelse i Norge #veldig #nerdete

Screen shot 2012 04 18 at 20 13 44
Å si at modellering av lønnsdannelse er komplisert er, vel, helt riktig faktisk. I disse lønnsoppgjørtider er det vel riktig å dykke litt i lønnsteorien.

Utgangspunktet er slik Statistisk sentralbyrå modellerer lønnsdannelsen i modellen for den norske økonomien, MODAG. Den grafiske versjonen ser du over.

Dette er for å sette tall til kategoriene som alle er interessert i.
Du ser fort at det er to typer lønn i MODAG: Industrilønn og lønn resten av økonomien. Mange års utvkiling av lønnsteori har skapt de satelittkategoriene som påvirker lønn. Noen av de tas for gitt utenfor modellen (eksogen), andre blir bestemt inne i modellen (endogen).

Du ser tidlig at modellen SSB bruker for den norske modellen er basert på den så kalte fagfrontmodellen. Den tilsier at ansatte i konkurranseutsatt industri skal forhandle først, og sette lista for alle andre. Hovedkursmodellen (kjært barn har mange navn) kan i Norge spores tilbake til Odd Aukrust (jepp, broren).

Lønningene er derfor bestemt av produktiviteten i konkurranseutsatt sektor og av prisene på landets eksportprodukter på verdensmarkedet.

Men det er mye annet også. Ikke bare er det teori på industrier, men også forhandlinger. Men det koker ned til industrilønningene. Derfor er forhandlingene mellom Fellesforbundet og Norsk Industri interessante.
Screen shot 2012 04 18 at 20 24 25

I tillegg kommer arbeidsgiveravgift, konsumpriser, arbeidstid, arbeidsledighet etc. Som du ser i grafikken er pilene fra de nederste boksene bare strekt til industrilønnen, og ikke til øvrig lønn.

Medlemmenes beste

Algebra elsker lønnsdannelse, spesielt i forhandlingsteori. Det er ulike teorier å trekke fra.

Her er utgangspunktet definert i MODAG:

I forhandlingsteorier antas fagforeninger å handle ut fra medlemmenes beste. Medlemmene antas å ønske høyest mulig kjøpekraft og lavest mulig arbeidsledighet (blant medlemmene), mens arbeidsgiverne antas å maksimere profitten.

Videre er det slik, og jeg tror det er rimelig logisk, at utfallet av lønnsforhandlingene er avhengig av forhandlingsmakt. Partene i lønnsoppgjøret har ulik makt avhengig av konjunkturene. Er lønnsomheten dårlig og ledigheten høy har arbeidsgivere sterke kort på hånden. Ingen arbeidere vil risikere å bli permittert eller miste jobben hvis lønnsoppgjøret svekker konkurranseevnen ytterligere. Dessuten er det mange arbeidsledige som er villige til å jobbe til det gamle lønnsnivået, enkelt sagt.

Følger du denne teorien innebærer dette at det er et negativt forhold mellom lønnsnivå og arbeidsledighet.

Tenk på det slik: Ved høyere ledighet vil lønnsnivået endre seg mindre enn ved lav ledighet. Ta lønnen til høyt utdannede programmerere, eller oljeingeniører. Der er lav ledighet, og for å beholde den ansatte (som det er vanskelig å erstatte) presses lønningene opp mer enn under normal ledighet.

Dette er lønnskurven (Blanchflower & Oswald (1990) artikkel her). I ulike tilfeller bryter den sammen, som Richard Townsend ved Stanford har oppsummert her. Han gir en fin oversikt over ulike lønnskurv-teorier, og hvilke forutsetninger som ligger til grunn.

First, the wage curve does not appear to be as robust an empirical phenomenon as the literature suggests. It varies across groups and is fairly sensitive to the method of estimation.

Second, neither noncompetitive theory of the wage curve seems to provide a very convincing explanation for its existence. The estimated wage curve elasticities for union workers, performance pay workers, and the self- employed are inconsistent with both the bargaining theory and the efficiency wage theory.

Third, the wage curve appears to be primarily attributable to the permanent characteristics of regions. When county fixed effects are controlled for, the wage curve essentially disappears.

Igjen vinner mikroøkonomi frem, djevelen er i detaljene.

Så hvilke detaljer er viktig for Norge?

Vel, som bunnlinje brukes teorien til Aukrust, og noen historiske analyser. Sistnevnte er estimerte elastisiteter. Det er en måte å finne ut forhold i økonomien på. Hvis A opp, hva med B?

Det er her viktig å ha en så komplett modell som mulig, og vi håper på signifikans i de elastisitetene vi estimerer (håper å si noe statistisk sannsynlig).

I modellen for Norge sier MODAG at det er kortidsendringer i lønnen for endringer i ledighet og faktorinntektspriser, mens konsumprisene påvirker lønningene først etter ett år. Videre sier modellen, basert på historiske data, at timelønningene øker på kort sikt hvis normalarbeidstiden går ned. Men det er ikke så enkelt. Lønningene øker hvis arbeidstidsredukjonen er fremforhandlet med bytte i f.eks. antall virkedager, sykefravær o.l. Ferien ble utvidet med 2 dager i 2001, og med 2 dager i 2002, fremforhandlet i 2000.

I ettertid viser det seg at dette ikke påvirket timelønningene, isolert sett. Ferie ble byttet for lavere lønnsvekst. Igjen, djevelen er i detaljene.

Screen shot 2012 04 18 at 22 50 57

Ja vel, så MODAG har estimert ulike relasjoner. Hva med effekten av de?

Vel, det er det vi har delmodeller til.

Screen shot 2012 04 18 at 22 52 17

Merk forskjellen på kort-, mellomlang- og langsiktige effekter. Det er her tre faktorer som hever lønnen hvis det er et positivt sjokk, og tre faktorer som senker lønnen hvis det er et positivt sjokk.

Som ventet har konsumprisene et positivt fortegn, men det har ingen påvirkning første året. Ledigheten er brutal. Det samme er arbeidsgiveravgiften.

Jeg tror jeg stopper her med denne lille innføringen i hvordan lønnsdannelsen håndteres i modellene vi økonomer lager. Vi har en godt utviklet modell for lønnsdannelsen, samt et eget beregningsutvalg som dykker ned i de ulike sektorene og yrkene for å hente mest mulig informasjon. Måten vi behandler lønn på er ikke radikalt forskjellig fra andre utviklingsland, men det er forskjeller:
Screen shot 2012 04 18 at 23 06 01
Dette er hentet fra en nylig utgitt artikkel om lønnsdannelse i Tyskland, Hellas, Ireland, Portugal, Spania og USA. Marga Peeters og Ard Den Reijer publiserte i januar i år, og tar for seg produktivitetssjokk på lønn spesielt, men ikke utelukket. I Spania har ledigheten utrolig mye å si, mens i Tyskland er produktiviteten i fokus. Slikt må man ta hensyn til.

Modellenes hevn #hvilkenårstale

Rbc
«Årstalen ble overtolket» sa sentralbanksjef Øystein Olsen til pressen etter at han overraskende kuttet styringsrenten på onsdag i forrige uke. Olsen henviser til konkrete setninger i årstalen som 11 av 13 økonomer spurt av Reuters tolket dithen at Norges Bank legger mindre vekt på inflasjonsmålet enn tidligere. Det er et langt sitat, men her er det på engelsk.

The question nonetheless remains of whether it is desirable to use monetary policy to accelerate the pace of inflation when the countries around us are in a recession. Even if the krone depreciates somewhat, relatively high cost growth in Norway that could quicken the pace of inflation might lead to a further deterioration in competitiveness. This cannot be the way to go.

Kjapt oversatt, hvorfor bruke renten for å kjapt heve inflasjonen når det går på bekostning av konkurranseevnen?

La oss være helt klare: Det er ikke økonomien det står på. Det er kommunikasjonen. Og her ser du et utmerket eksempel på hva som skjer når noe «uvanlig» skjer i en årstale. Åpner man døren for en alternativ tolkning, sluker markedet informasjonen og begynner på en selvforsterkende spiral. Hvorfor sa han det? Var det meningen? Hvorfor i årstalen? Er det et utsagn som går dypere i modelleringen? Betyr dette at griser kan fly?

Forrige uke var modellens hevn. Ikke se på hva sentralbanksjefen sier (noe som er et litt ugunstig utfall), men hva han gjør. Fra hovedstyrets vurdering:

Det er fortsatt stor usikkerhet om den økonomiske utviklingen i Europa selv om tiltakene fra Den euro­peiske sentralbanken har redusert uroen i markedet. Det ser ut til at produksjonen i euroområdet kan avta i år og at veksten for Norges handelspartnere samlet blir nokså moderat. Det er samtidig utsikter til at styrings­ rentene hos våre viktigste handelspartnere vil holde seg svært lave enda lenger enn vi ventet i fjor høst.

Screen shot 2012 03 19 at 15 42 31
Europa er inne i en resesjon, og er på sakte vei ut.
Produksjonsgapet er avstanden mellom faktisk vekst og en trend på historisk vekst (kall det gjennomsnitt). Norges Banks syn på kontinentet har endret seg betraktelig mellom de to siste pengepolitiske rapportene. Ikke gode nyheter for Europa, men dette presser renten ned i Norge. Videre:

Inflasjonen er lav. Den underliggende inflasjonen vil trolig bli liggende rundt 1 1⁄4 – 1 1⁄2 prosent gjennom inneværende år. Kronen har styrket seg mye den siste tiden og er nå sterk. Lønnsveksten er trolig på vei ned.

Screen shot 2012 03 19 at 15 52 37
(I44 er en valutaindeks med 44 valutaer, hovedsakelig til Norges viktigste handelspartnere. Den er invertert, så lavere nummer betyr sterkere krone.)

Du skal ikke undervurdere ‘lavere importert inflasjon’. Slik modellerer Bårdsen og Nymoen (2001, pdf) forholdet mellom rente og inflasjon, rett etter at Norge innførte inflasjonsmålet. Valutakurskanalen er mer direkte enn via utlån/obligasjonsrenten. Ulike modeller behandler vektleggingen og relasjonen noe ulikt, men når inflasjonsmålet står så sterkt i rentesettingen (forsterket etter rentekuttet onsdag), så er valuta viktig:
Screen shot 2012 03 19 at 15 58 18

Så i sum, hva gjorde at renten faktisk ble kuttet og ikke holdt uendret, som de fleste trodde:

Hovedstyret legger vekt på at svake vekstutsikter ute og den sterke kronen bidrar til å holde inflasjonen lav og dempe den økonomiske veksten her hjemme, selv om aktiviteten i deler av norsk næringsliv er høy. Settes renten for høyt, øker risikoen for at kronen styrker seg ytterligere, inflasjonen fortsetter å falle og veksten i produksjon og sysselsetting blir for lav. Det taler for at styringsrenten bør settes videre ned.

Noe må trekke renten opp, men ikke nok til å unngå kuttet. Hovedstyret nevner bare to ting. 1) Veksten i Norge er god, tilnærmet normal faktisk. På kontinentet, og i Sverige, er ingenting normalt lenger. 2) Nivået på renten har en forventningseffekt. Renten var allerede lav, og nå er den 1,5%. Statens pensjonskasserenten, Lånekasse-renten, mye er på vei videre ned.

Men det var altså ikke nok.

Screen shot 2012 03 19 at 15 42 09

Her er en kjent grav jeg har skrevet om tidligere. Dette er faktorene som presser renten i ulike retninger. Ligger vi under null, presser vi renten ned. Fordi det ser så mørkt ut i Europa blir avstanden til Norge større, og det vil ikke Norges Bank ha noe av. Det som er i rødt er priser og konstader, en proxy for inflasjon. Det presser nedover. Valutakursen også vil presse renten videre nedover. Kronen vil fortsette å være sterk, selv etter rentekuttet.

Det eneste som drar opp er hva Norges Bank kaller «endret tapsfunksjon». Jeg har skrevet litt om tapsfunksjoner på denne bloggen før, men la oss la Knut Anton Mork i Handelsbanken kommentere (kommentar dagen etter rentekuttet, pdf) denne endringen:
NewImage
Jeg har skrevet inn hva Mork mener med matte. Likningen beskriver bare at forventningseffektene som lave renter har må tas med i modellene, fordi det er en ustabiliserende faktor. Eller som Mork sier det:

Frankly, we do not care. Whether Norges Bank does things within or outside its model apparatus does not matter to financial markets or the public at large. What matters is whether or not it conducts sound monetary policy. Formalism is for technicians. Or, like Einstein is supposed to have said, “Elegance is for tailors.”

Så det var modellenes hevn denne gangen. Det var en avveining om å sette renten ned eller ikke. Olsen og hovedstyret satte den ned. Det samme valget gjorde de i desember også. Så kanskje dèt mønsteret burde tas hensyn til, og ikke tåken som kommer ved å overtolke årstaler og presentasjoner utenfor Norges Banks fire vegger?

(For dere som lurer, smågrafene øverst i denne artikkelen er modellert. Under ser du den lille koden som gjør at økonomer kan sende sjokk inn i en stilisert økonomi. Vi gjør dette for å teste antakelser, kalibere ‘virkeligheten’, og for å skaffe oss nok en tilnærming til virkeligheten på. Norges Banks SAM database overvåker over 100 ulike modeller for å forsøke og si noe fornuftig om verden vi lever i – gjennom algebra. Plugg dette inn i Matlab, velg Dynare verktøyskassa, og du er i vei.)

%------------------------
% 1. Definere variabler
%------------------------

var y c k i l y_l z;
varexo e;

parameters beta psi delta alpha rho;

%-----------------------
% 2. Kalibrering
%-----------------------

alpha   = 0.33;
beta    = 0.99;
delta   = 0.023;
psi     = 1.75;
rho     = 0.95;  
sigma   = (0.007/(1-alpha));

%-------------------------
% 3. Modell
%-------------------------

model; 
(1/c) = beta*(1/c(+1))*(1+alpha*(k^(alpha-1))*
          (exp(z(+1))*l(+1))^(1-alpha)-delta);
psi*c/(1-l) = (1-alpha)*(k(-1)^alpha)*
                (exp(z)^(1-alpha))*(l^(-alpha));
c+i = y;
y = (k(-1)^alpha)*(exp(z)*l)^(1-alpha);
i = k-(1-delta)*k(-1);
y_l = y/l;
z = rho*z(-1)+e;
end;

%-------------------------
% 4. Kalkulering
%-------------------------

initval;
  k = 9;
  c = 0.76;
  l = 0.3;
  z = 0; 
  e = 0;
end;

shocks;
var e = sigma^2;
end;

steady;

stoch_simul(hp_filter = 1600, order = 1);

Takk, men nei takk. Vi holder oss til 4%

Screen shot 2012 02 16 at 22 04 27(OPPDATERT)

Så dette skjedde i kveld. Sentralbanksjefen Øystein Olsen brukte sin første årstale til å fortelle at realavkastningen på Oljefondet bør være 3% fra, ja, nå av.

Bakgrunnen for dette argumentet er i et vedlegg til talen, publisert på Norges Banks nettsider.

Gitt dagens investeringsstrategi, med en anslått risikofri realrente på om lag 0,5 prosent, en kredittpremie på 1,0 prosentpoeng og en aksjemarkedspremie anslått til 3,8 prosentpoeng, anslås den forventede årlige realavkastningen til om lag 3 prosent, se tabell. Estimatet er basert på følgende beregning:

Risikofri avkastning ×andel risikofrie obligasjoner + Avkastning andre obligasjoner × andel andre obligasjoner + Avkastning aksjer × andel aksjer
= forventet realavkastning SPU

I følge Norges Bank blir dette regnestykket 2,9% med tall fra 2011. Gjør Norges Bank dette for 2001 blir det 4,8%.

Argumentet for 3% er bedre når man kikker fremover, ikke bakover.

Antagelsen om 3%, og diskusjonen etter, har spriket i to retninger. Finanspolitikk og finans.

La oss først konstatere et par viktige punkter.

  • Dette betyr ikke en avskaffelse av handlingsregelen.
  • Dette betyr ikke avskaffelse av ‘mindre i gode tider, mer i dårlige tider’.
  • Dette betyr ikke mindre penger til statsbudsjettet, fordi knapt ett statsbudsjett har brukt nøyaktig 4% av oljefondet. Det er fullt mulig å gå fra 3% til 4% i enkelt år.
  • Dette betyr ikke at regjeringen er tvunget til å bruke mindre penger.
  • Dette er ikke noe nytt innen politisk økonomi, diskusjonen rundt 3% har eksistert en stund.

Det er flere argumenter, både for og imot, som går for langt. Dette er ikke dramatisk.

Tilbake til disse to sprikende retningene. Finansteorien kommer inn når sentralbanksjefen sier man burde forvente en lavere avkastning enn tidligere. Dette er fordi, sagt av sentralbanksjefen selv:

Realavkastningen på obligasjonene i porteføljen fremover kan nå anslås til 1 prosent. Med en normal risikopremie på aksjer kan realavkastningen på hele fondet tallfestes til 3 prosent. Vi kan ikke utelukke at avkastningen blir høyere, men den kan også bli lavere.

I 2011 var det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet om lag 3 prosent av fondets verdi, altså nær en slik ny bane. Det bør derfor ikke være spesielt krevende å tilpasse bruken av oljepenger til en lavere forventet avkastning. Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.

Det er Norges Bank som forteller sine omgivelser at med et nedtrykt obligasjonsmarked, og svak avkastning i aksjer, så burde man forvente 3% avkastning.

Nå til den finanspolitiske retningen.

Det første er at ingen politiker liker å bli fortalt at reglene burde endres for å bruke mindre penger enn tidligere. Spesielt av en sentralbanksjef. Sentralbanksjefen går hardt ut når han sier:

Innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor fortrenger det konkurranseutsatte næringslivet. Selv om oljeinntektene fases inn gradvis, kan vi ikke være sikre på at industrien og andre deler av privat sektor fases ut like jevnt. Hele industrigrener kan bli borte. Hvis det viser seg at vi har brukt for mye, kan slike omstillinger være vanskelige eller umulige å reversere.

Dette er finanspolitikk, ikke pengepolitikk, og en ørliten tabbe å legge inn i en årstale. Med mindre det var tilsiktet.

I dag er Oljefondet på ca. 3500 milliarder kroner.
4% av dette er 140 mrd. kroner. Så i år kan regjeringen bruke pluss/minus 140 mrd.
Går vi frem til 2020, antar at avkastningen på oljefondet er 3% årlig, ender vi opp med ett oljefond på 4433 mrd kroner. Hvis handlingsregelen er 3% blir det 133 mrd som legger lista for innfasing av oljepenger over statsbudsjettet. Beholder vi 4% regelen, men får 3% avkastning, blir tallet 177 mrd. kroner. Altså en forskjell på 44 mrd. kroner.

De potensielle 44 mrd. vil ikke statsministeren gi slipp på.

Statministeren argumenterer for at en endring vil gi ett sjokk i økonomien, spesielt at oljepengebruken ikke blir forutsigbar. Han glemmer at den allerede ikke er forutsigbar. Økonomien vet at det vil brukes oljepenger, men ikke hvor mye. Å endre fra 4% til 3% endrer ikke dette, men nivået på potensiell pengebruk.

Fra 2007 til 2009 falt eksportnæringene metaller, mineraloljeprodukter og gass med nesten 40 milliarder kroner. Det er et massivt sjokk i markedet som man ikke planlegger for. Hva er da forskjellen mellom 133 og 177? Sentralbanksjefen mener nivået blir for høyt.

Husk at hvis noen skal foreslå å senke handlingsregelen så må det være sentralbanken. Finansdepartementet vil ikke gå ut med en anbefaling. Statsministerens kontor? Opposisjonen?

Nei, i dette tilfellet er det Norges Bank som må starte diskusjonen, og finansdepartementet visste om dette. Sentralbanksjefens tale var ferdig ca. 18.50, finansministerens respons ble publisert på departementets hjemmesider 19:49:

– Handlingsregelen har tjent oss godt og gjør at det er stor tillit til norsk økonomi. Derfor må vi være varsomme med å endre handlingsregelen, sier finansminister Sigbjørn Johnsen i en kommentar til sentralbanksjefens tale i dag.

– Å holde orden i den økonomiske politikken er avgjørende. Konsekvensene av ikke å legge tilstrekkelig vekt på dette, ser vi nå i mange land rundt oss. Kostnadene kan da bli svært store. Handlingsregelen og pensjonsfondet har bidratt til at vi har klart å holde god orden i norsk økonomi. Regelen virker fordi den har tillit, og den har tillit fordi vi følger den.

Finansministeren er enig med sentralbanksjef Øystein Olsen om at flere viktige hensyn trekker i retning av å være forsiktig i budsjettpolitikken i årene framover:
– I 2009 og 2010 brukte vi budsjettpolitikken aktivt for å dempe virkningene av finanskrisen på norsk økonomi. Dette må motsvares av tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter når de økonomiske utsiktene på nytt ser forholdsvis lyse ut. Det gir oss også handlingsrom til å møte dårligere tider.

– Hensynet til langsiktig bærekraft i statsfinansene tilsier isolert sett at bruken av oljeinntekter de nærmeste årene bør ligge under 4-prosentbanen. Aldringen av befolkningen har allerede begynt å slå ut i økte utgifter på statsbudsjettet, men dette blir mye mer krevende i årene framover, sier Sigbjørn Johnsen.

– Forsiktighet i budsjettpolitikken også vil lette presset på de konkurranseutsatte næringene fordi risikoen for at krona styrker seg reduseres.

Han peker på at høye oljepriser gir sterk vekst i Statens pensjonfond. Handlingsregelen sier at ved store endringer i fondskapitalen skal konsekvensene for bruken av oljeinntekter jevnes ut over flere år. Det taler også for en forsiktig tilnærming dersom vi skulle være så heldig at fondet skulle vokse raskt de nærmeste årene på grunn av høye oljepriser.

Merk at de siste fem paragrafene bygger opp under handlingsregelen som prinsipp, og den siste paragrafen faktisk forsterker argumentet for å redusere til 3%. Ikke fordi avkastningen er for svak, men fordi oljefondet kan bli for stort grunnet oljeprisen.

Regjeringen er farlig bastant i denne saken.

Oppdatert: Kristin Halvorsen, tidligere finansminister, følger politisk økonomiteori til punkt å prikke, når hun sier:

– Nei, det er vi som bestemmer. Så sentralbanksjefen kan si det han mener, ler Halvorsen.

Takk, men nei takk. Vi holder oss til 4%

Screen shot 2012 02 16 at 22 04 27Så dette skjedde i kveld. Sentralbanksjefen Øystein Olsen brukte sin første årstale til å fortelle at realavkastningen på Oljefondet bør være 3% fra, ja, nå av.

Bakgrunnen for dette argumentet er i et vedlegg til talen, publisert på Norges Banks nettsider.

Gitt dagens investeringsstrategi, med en anslått risikofri realrente på om lag 0,5 prosent, en kredittpremie på 1,0 prosentpoeng og en aksjemarkedspremie anslått til 3,8 prosentpoeng, anslås den forventede årlige realavkastningen til om lag 3 prosent, se tabell. Estimatet er basert på følgende beregning:

Risikofri avkastning ×andel risikofrie obligasjoner + Avkastning andre obligasjoner × andel andre obligasjoner + Avkastning aksjer × andel aksjer
= forventet realavkastning SPU

I følge Norges Bank blir dette regnestykket 2,9% med tall fra 2011. Gjør Norges Bank dette for 2001 blir det 4,8%.

Argumentet for 3% er bedre når man kikker fremover, ikke bakover.

Antagelsen om 3%, og diskusjonen etter, har spriket i to retninger. Finanspolitikk og finans.

La oss først konstatere et par viktige punkter.

  • Dette betyr ikke en avskaffelse av handlingsregelen.
  • Dette betyr ikke avskaffelse av ‘mindre i gode tider, mer i dårlige tider’.
  • Dette betyr ikke mindre penger til statsbudsjettet, fordi knapt ett statsbudsjett har brukt nøyaktig 4% av oljefondet. Det er fullt mulig å gå fra 3% til 4% i enkelt år.
  • Dette betyr ikke at regjeringen er tvunget til å bruke mindre penger.
  • Dette er ikke noe nytt innen politisk økonomi, diskusjonen rundt 3% har eksistert en stund.

Det er flere argumenter, både for og imot, som går for langt. Dette er ikke dramatisk.

Tilbake til disse to sprikende retningene. Finansteorien kommer inn når sentralbanksjefen sier man burde forvente en lavere avkastning enn tidligere. Dette er fordi, sagt av sentralbanksjefen selv:

Realavkastningen på obligasjonene i porteføljen fremover kan nå anslås til 1 prosent. Med en normal risikopremie på aksjer kan realavkastningen på hele fondet tallfestes til 3 prosent. Vi kan ikke utelukke at avkastningen blir høyere, men den kan også bli lavere.

I 2011 var det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet om lag 3 prosent av fondets verdi, altså nær en slik ny bane. Det bør derfor ikke være spesielt krevende å tilpasse bruken av oljepenger til en lavere forventet avkastning. Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.

Det er Norges Bank som forteller sine omgivelser at med et nedtrykt obligasjonsmarked, og svak avkastning i aksjer, så burde man forvente 3% avkastning.

Nå til den finanspolitiske retningen.

Det første er at ingen politiker liker å bli fortalt at reglene burde endres for å bruke mindre penger enn tidligere. Spesielt av en sentralbanksjef. Sentralbanksjefen går hardt ut når han sier:

Innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor fortrenger det konkurranseutsatte næringslivet. Selv om oljeinntektene fases inn gradvis, kan vi ikke være sikre på at industrien og andre deler av privat sektor fases ut like jevnt. Hele industrigrener kan bli borte. Hvis det viser seg at vi har brukt for mye, kan slike omstillinger være vanskelige eller umulige å reversere.

Dette er finanspolitikk, ikke pengepolitikk, og en ørliten tabbe å legge inn i en årstale. Med mindre det var tilsiktet.

I dag er Oljefondet på ca. 3500 milliarder kroner.
4% av dette er 140 mrd. kroner. Så i år kan regjeringen bruke pluss/minus 140 mrd.
Går vi frem til 2020, antar at avkastningen på oljefondet er 3% årlig, ender vi opp med ett oljefond på 4433 mrd kroner. Hvis handlingsregelen er 3% blir det 133 mrd som legger lista for innfasing av oljepenger over statsbudsjettet. Beholder vi 4% regelen, men får 3% avkastning, blir tallet 177 mrd. kroner. Altså en forskjell på 44 mrd. kroner.

De potensielle 44 mrd. vil ikke statsministeren gi slipp på.

Statministeren argumenterer for at en endring vil gi ett sjokk i økonomien, spesielt at oljepengebruken ikke blir forutsigbar. Han glemmer at den allerede ikke er forutsigbar. Økonomien vet at det vil brukes oljepenger, men ikke hvor mye. Å endre fra 4% til 3% endrer ikke dette, men nivået på potensiell pengebruk.

Fra 2007 til 2009 falt eksportnæringene metaller, mineraloljeprodukter og gass med nesten 40 milliarder kroner. Det er et massivt sjokk i markedet som man ikke planlegger for. Hva er da forskjellen mellom 133 og 177? Sentralbanksjefen mener nivået blir for høyt.

Husk at hvis noen skal foreslå å senke handlingsregelen så må det være sentralbanken. Finansdepartementet vil ikke gå ut med en anbefaling. Statsministerens kontor? Opposisjonen?

Nei, i dette tilfellet er det Norges Bank som må starte diskusjonen, og finansdepartementet visste om dette. Sentralbanksjefens tale var ferdig ca. 18.50, finansministerens respons ble publisert på departementets hjemmesider 19:49:

– Handlingsregelen har tjent oss godt og gjør at det er stor tillit til norsk økonomi. Derfor må vi være varsomme med å endre handlingsregelen, sier finansminister Sigbjørn Johnsen i en kommentar til sentralbanksjefens tale i dag.

– Å holde orden i den økonomiske politikken er avgjørende. Konsekvensene av ikke å legge tilstrekkelig vekt på dette, ser vi nå i mange land rundt oss. Kostnadene kan da bli svært store. Handlingsregelen og pensjonsfondet har bidratt til at vi har klart å holde god orden i norsk økonomi. Regelen virker fordi den har tillit, og den har tillit fordi vi følger den.

Finansministeren er enig med sentralbanksjef Øystein Olsen om at flere viktige hensyn trekker i retning av å være forsiktig i budsjettpolitikken i årene framover:
– I 2009 og 2010 brukte vi budsjettpolitikken aktivt for å dempe virkningene av finanskrisen på norsk økonomi. Dette må motsvares av tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter når de økonomiske utsiktene på nytt ser forholdsvis lyse ut. Det gir oss også handlingsrom til å møte dårligere tider.

– Hensynet til langsiktig bærekraft i statsfinansene tilsier isolert sett at bruken av oljeinntekter de nærmeste årene bør ligge under 4-prosentbanen. Aldringen av befolkningen har allerede begynt å slå ut i økte utgifter på statsbudsjettet, men dette blir mye mer krevende i årene framover, sier Sigbjørn Johnsen.

– Forsiktighet i budsjettpolitikken også vil lette presset på de konkurranseutsatte næringene fordi risikoen for at krona styrker seg reduseres.

Han peker på at høye oljepriser gir sterk vekst i Statens pensjonfond. Handlingsregelen sier at ved store endringer i fondskapitalen skal konsekvensene for bruken av oljeinntekter jevnes ut over flere år. Det taler også for en forsiktig tilnærming dersom vi skulle være så heldig at fondet skulle vokse raskt de nærmeste årene på grunn av høye oljepriser.

Merk at de siste fem paragrafene bygger opp under handlingsregelen som prinsipp, og den siste paragrafen faktisk forsterker argumentet for å redusere til 3%. Ikke fordi avkastningen er for svak, men fordi oljefondet kan bli for stort grunnet oljeprisen.

Regjeringen er farlig bastant i denne saken.

De singles økonomi

Fortune Magazine skriver om de single. I USA har de single husholdningene gått fra 13,1% av alle husholdninger i 1960, til 27,6% i 2011.

Det er flere unge menn som lever alene, og det er flere eldre kvinner som lever alene.
One person household charts

Utdrag:

But single life is a collective experience, at least in cities, because the concentrations of solo dwellers help generate what the journalist Ethan Watters calls «urban tribes,» social networks that substitute for traditional families. In Chicago, Figaro and her group of single girlfriends meet up in bars, restaurants, parties, and clubs. They encounter similar tribes, some all male, some with a gender mix.

Uri Ratner, a handsome 39-year-old who lives alone and runs an eight-person digital creative agency out of his loft in the West Loop, socializes five or six nights a week. «To be honest,» he says, «my biggest problem is that I have too many things going on in my schedule. I overcommit. I love online dating, and I know I should be doing it more often. But I’m too busy. Between work and all my friends here, I just don’t have the time.»

Ironically, the 24/7 work culture, which has shattered the barriers between personal and professional life, makes living alone more attractive. After all, long work hours mean plenty of interaction at the office. Says one television producer: «I’m surrounded by a lot of people with similar interests. I do a lot of interacting, talking, e-mail, bopping down the hall to discuss a story or just shoot the shit.» His work friends are his most common companions.

Hvordan 152 sentralbanker i verden opererer.

Dette er en flott oversiktsartikkel fra Luis I. Jácome, Marcela Matamoros-Indorf, Mrinalini Sharma, og Simon Townsend ved IFM.

Fra sammendraget:

Using a central bank legislation database, this paper documents and analyzes worldwide institutional arrangements for central bank lending to the government and identifies international practices.

Noen sentralbanker har lovverk som forbyr de å finansiere statsfinanser. Noen har ikke slike regler.

Screen shot 2012 01 25 at 20 29 54

Hva sier forfatterne om Norge?

Title: The Norges Bank Act, September 9, 1985
Last Amendment: Act No. 11 of March 16, 2007
Chapter IV. Role in the credit market Section 18. Extension of credit to the government
The Bank may not extend credit directly to the government. Amended by Act No. 44 of 20 June 2003 (in force as from January 1, 2005 pursuant to decision No. 1600 of December 19, 2003.)

Enkelt og greit.

Hva med USA? (Utdrag)

The President may direct the Secretary of the Treasury to make an agreement with the Federal reserve banks and the Board of Governors of the Federal Reserve System when the President decides that the foreign commerce of the United States is affected adversely because (1) the value of coins and currency of a foreign country compared to the present standard value of gold is depreciating; (2) action is necessary to regulate and maintain the parity of United States coins and currency; (3) an economic emergency requires an expansion of credit; or (4) an expansion of credit is necessary so that the United States Government and the governments of other countries can stabilize the value of coins and currencies of a country.

..

(b)(2) buy directly and hold an additional $3,000,000,000 of obligations of the Government for each agreed period, unless the Secretary consents to the sale of the obligations before the end of the period.

Her er det mye artig lesing. Spesielt Tyskland og ESB.

Merket med

Hvem, hva og hvor pengene i IMF går…

Screen shot 2012 01 05 at 00 11 06
Hver uke oppdaterer IMF sine tabeller. Tabeller over hva de kaller aktiviteter. Klikker man seg litt nedover finner man Portugal, Irland, Romania og Hellas.

La oss bare si det er mye utestående hos IMF. Mye.

Merket med

Hva er dette, 2004? #irlandhørteikke

Screen shot 2012 01 05 at 00 01 00
Vi har akkurat hoppet inn i tidsmaskinen som du kjøpte på eBay, og vi reiser tilbake til 2004. Vi havner på et lite kontor i Dublin, det er november og surt ute. Dublin-surt. På pulten ligger det en rapport som aldri blir publisert, men som lever sitt liv som ‘working paper’. Temaet er det irske boligmarkedet og politikk.

The government both raises a lot of tax revenue from housing and spends a lot on tax exemptions, reliefs and subsidies. Overall the favourable tax treatment of housing has added to, rather than reduced, housing demand and contributed to the house price boom. From the economic point of view, the fiscal treatment of housing is not well thought out and has large efficiency costs.

Vi ønsker Irland lykke til i årene som kommer (de trenger det), og hopper tilbake i tidsmaskinen.

I hvilket år får vi Hoverboards?

Merket med

Den amerikanske sentralbanken skal utgi en rentebane for første gang.

Screen shot 2011 09 19 at 23 15 53Reuters rapporterer fra FOMC:

The Federal Reserve on Tuesday said it would begin publishing forecasts on the path of interest rates later this month, a move that could suggest rates will be on hold for longer than previously expected.

In publishing rate forecasts, the Fed is following the example of other central banks, including Sweden and Norway, and taking a step toward the greater policy transparency that Chairman Ben Bernanke had promised when he took office in 2006.

Rolig nå herr Bernanke. I det du annonserte fire pressekonferanser i året, hvor du attpåtil skulle svare på spørsmål, var de snakkende hodene på økonomikanalene kjapt ute med å anklage sentralbanksjefen for å innføre mer usikkerhet. Dette var ikke noe de så på som positivt.

Det kommer de ikke til å gjøre denne gangen heller.

Merket med