Oljefondets referanseindeks har 11 500 obligasjoner og 5 pst. valutavekting mot Asia.

Screen shot 2012 04 11 at 23 02 47
Hvert år rapporterer Finansdepartementet forvaltningen av Oljefondet til Stortinget. I år det er stortingsmelding nr. 17 som blir oversendt. Hvert år er en liten åpenbaring, mest fordi detaljene falmer litt fra år til år. Som f.eks. at referanseindeksen departementet har satt sammen, og som NBIM skal følge, inneholder rundt 11 500 obligasjoner.

Spesielt obligasjonene i denne referanseindeksen har vært under diskusjon. Både hva slags obligasjoner som bør være i denne referanseindeksen (veiingen mellom statsobligasjoner og selskapsobligasjoner), men også hvor de skal være plassert. Allerede i fjorårets rapport diskuteres forslaget fra Norges Bank om å endre vektleggingen av geografiske områder. Sentralbanksjef Olsen og NBIM-sjef Slyngstad har sagt at fondet er overeksponert i Europa.

Det er ulike måter å gjøre denne revektingen på, BNP-vekting er nevnt i rapporten (igjen er det fin bruk av bokser, se boks 2.3).

Screen shot 2012 04 11 at 23 39 13

Over ser du sammensetningene. Hvordan dette ser ut geografisk er også med i rapporten. Finansdepartementet til innføre ytterligere valutaer fra fremvoksende økonomier, og dermed revekte hele obligasjonsporteføljen. USA, Europa og Asia blir redusert, mens Latin-Amerika, Israel, Polen, Sør-Korea, Sør-Afrika spesielt skal økes (side 27). Hva sier du, er det en graf for det også? Selvsagt er det det:
Screen shot 2012 04 11 at 23 43 27

Det første som slår meg er at hvis man øker investeringene på denne måten, må man også akseptere at det blir flere obliasjoner med lavere rating. Finansdepartementet sier at dette gjøres uten å endre risikoprofilen til referanseindeksen. Dette betyr også at gode kredittrisokoanalytikere flytter inn i NBIMs lokaler.

Finansdepartementet er godt fornøyd med analysen om rebalanseringen av referanseindeksen, og det var ikke mange linjene med helgardering:

En konsekvens av å følge en regel som innebæ- rer at fondet øker investeringene i fallende marke- der og reduserer investeringene i stigende marke- der, vil være at en øker sannsynligheten for store tap. Det kan skje dersom et marked faller over tid uten å vende tilbake, eller det etablerer seg på et varig lavere nivå.

Det var alt i underkapittelet Departementets vurderinger.

(For dere investeringsnerder er nesten vedleggene fra Norges Bank det mest interessante)

Merk at jeg ikke har pratet om utfallet av sentralbanksjef Olsen sin årstale. Det er fordi den er ikke nevnt i rapporten. Det skal den heller ikke. Den handler om forvaltingen av fondet, ikke hva avkastningen skal brukes til.

Det er likevel to vriene paragrafer veldig tidlig i rapporten. På side 15 (meg):

For perioden 1997 til 2011 har realavkastningen av SPU vært 2,7 pst. i gjennomsnitt per år. Dersom vi også tar med realavkastningen så langt i 2012 (fram til midten av mars), stiger gjennomsnittlig årlig realavkastning fra 2,7 pst. til i overkant av 3 pst. Avkastningen i disse 15 årene er godt innenfor det en må regne som normale svingninger rundt en forventning på 4 pst.

Figur 2.1 viser gjennomsnittlig årlig realavkastning over rullerende 15-årsperioder for en portefølje sammensatt av 60 pst. aksjer og 40 pst. statsobligasjoner med lang tid til forfall i tiden 1900-2011. Gjennomsnittlig realavkastning har vært 4,8 pst. per år, men gjennomsnittet over 15-årsperioder har variert mye.

Det er mye statistikk her for å få det til å passe rundt 4%. Avkastningen mellom 1997-2011 er også godt innenfor såkalt normale svingninger rundt 3% og 5%, nettopp fordi historien er så, eh, svingete?

Diskusjonen om rebalansering er en viktig en, men jeg fristes til å bruke en egen bloggpost for å nøste opp i hva argumentasjonen var for å sette 60% i Europa. Å spre investeringene (side 13) er fortsatt en hovedstrategi for Oljefondet.

%d bloggers like this: