Det kom et spareprodukt til Kristiania i 1992.

Screen shot 2012 04 07 at 21 28 10Mye har blitt skrevet om konfliktene, om tapene, om skjebnene. Lite har blitt skrevet om hvor det hele begynte. To ord i den norske ordboken, når de settes sammen, har vært opphavet til utallige nyhetsartikler, TV-intervjuer, forskningsrapporter, masteroppgaver og det hele vil kulminere i en Høyesterettsdom. To ord som sier så lite og likevel så mye.

De to ordene er: Strukturerte spareprodukter

I Norge begynner historien i 1987. Oslo Sentralstasjon åpnes, Mongstad-skaldalen er et faktum, Christina Vukicevic møter verden og Oslo Børs går på en kjempesmell. Det startet på Wall Street og Black Monday, forplantet seg i investorpsyken og dermed var global spredning ett faktum. New Zealand ned 64 prosent, Australia 45 prosent. I Europa fikk vi Black Tuesday, og 20 prosent ble barbert av Oslo Børs på èn uke. Jappetiden kom til et meget konkret punktum. Forfatter Torgrim Eggen erindrer sitt første børskrakk slik:

«VANLIGE folk merker ikke noe», har alle de profesjonelle børsberoligerne gjentatt denne uken. Spørsmålet er da om det finnes vanlige folk? Folk har fondssparing (de har vært småskjelvne de siste dagene), de har store boliglån, de har kanskje til og med en jobb som er konjunkturutsatt.

Folk merker noe. Det tar bare litt lengre tid. Etter krakket i oktober 1987 brukte Norge fem år på å komme på beina. Landet hadde stor utenlandsgjeld den gang, hvor merkelig det enn kan låte i dag. Arbeidsledigheten steg, prisnivået stagnerte og boligprisene begynte å dale.

Det virker ironisk at nyvinningene etter børskrakket i 1987, det gamle jo hadde ikke fungert, skulle igjen få menigmannen til å blø igjen. Blø på diamantmarmorgulvet til Norges Høyesterett.

Børskrakket, som Eggen så fint beskriver, var nesten umulig å få øye på. Over natten tok de dyriske kreftene over, kvinner og barn ble dyttet til side og investeringsporteføljer krympet i takt med sekundviseren. Det så svart ut.

Hva skulle friste investorer med mer enn tynnslitte nerver tilbake til markedet? Jo, blant annet strukturerte spareprodukter. Som en nyvinning til forsiktige investorer ble det rekvirert et skip og på det skipet plassert en genial ide. Tilnærmet garantert avkastning med lav risiko. Hva tror du?

I bunn og grunn et logisk produkt. En sikker del, og en usikker del. Den sikre delen skal garantere at du får innskuddsbeløpet tilbake, essensielt en vanlig bankkonto med garantert innskuddsrente eller investering i en sikker obligasjon.

Den usikre delen skal da investeres i noe med mer risiko, og skal friste investoren med meravkastning på toppen av det garanterte beløpet. I utgangspunktet en konservativ nyvinning. Kasinoet tar 95 av dine 100 kroner, plasserer de i kjellersafen, og lar deg spille for 5 kroner. Så enkelt kan det gjøres.

Men hvem liker enkelt?

Det skulle vise seg at spareproduktet var Bruce Banner. Hulkens lunere halvdel. Alt var i skjønneste orden før finansverdens teoretikere hisset opp Bruce, med vilje. Tenk hvor mye skade han kunne gjøre.

Det første spareproduktet utstedt i Norge var sydd sammen av Bankers Trust (senere Deutche Bank) og markedsført av IBP Fondkommission AS. Året var 1992. Målgruppen var profesjonelle investorer. Du vet, de som kan skille mellom lune Bruce Banner og den langt mer ustabile (og risikofylte) Hulken.

Fra begynnelsen av 1990-tallet begynner andre banker å sikte seg inn mot private kunder. Antall sammensettinger øker, og med antallet øker også kompleksiteten (Banner blir nå grønnere og grønnere).
Screen shot 2012 04 07 at 21 28 22

Den usikre delen av produktet kan nå inneholde alt fra aksjer, valuta, råvarer, energi, metaller – alt med en underliggende verdi.

Den sikre delen av spareproduktet ble også trikset med. Obligasjonsopsjoner, sertifikater, og andre meget komplekse instrumenter. I tillegg så innfører man lånefinansierte produkter.

Vi har nådd en grønnfarve du aldri har sett før.

Det toppet seg i 2005-2006. Norsk Regnesentral har laget grafen øverst i artikkelen, og det er summen av alle offentlige tilbudte garanterte spareprodukter fra Acta Kapitalforvaltning, DnB NOR/Postbanken, Fokus Bank, Handelsbanken, Nordea, Orkla Finans og Storebrand Bank. Det er nok observasjoner her til å si noe om utvikligen i privat tilbudte produkter, og markedet generelt. Grafen slår også luften ut av Øystein Stray Spetalen:

– Faktum er at det var under Kristin Halvorsens periode som finansminister, at svindelen med salg av spareprodukter mot kommuner og småsparere tok av, sier investor og milliardær, Øystein Stray Spetalen, til NA24.

– Det var Kristin Halvorsen som finansminister i perioden 2005 til 2009, som var øverste ansvarlig for reguleringen av finansmarkedet. I denne perioden tapte småsparerne milliarder på spareproduktene, fortsetter investoren.

Ofte tar Spetalen like mye mannen (eller kvinnen) som ballen. Noen ganger er det en legetim skulder-mot-skulder, andre ganger er det ikke.

Kristin Halvorsen ble finansminister i 2005.

Sigbjørn Johnsen var finansminister fra 1990 til 1996. Per Kristian Foss var finansminister fra 2001 til 2005. Bjørn Skogstad Aamo var direktør i Kredittilsynet fra 1996 og til hans tredje åremål gikk ut i 2011. Erik Lund-Isaksen var direktør i Forbrukerrådet fra 2002 til 2008. Per Anders Stalheim før det fra 1990.

Det er mye penger involvert. Bare fra de syv nevnte institusjonene var det på det meste investert over 35 milliarder kroner og i følge Finanstilsynet var det på det meste 154 000 nordmenn som var med på leken.

Steken er tung å svelge.

%d bloggers like this: