Jan Haudemann-Andersen og Eskil Pedersen vs. Sachs & Warner

Cost of Living
Ukas merkeligste i økonomiverden var foredraget til Jan Haudemann-Andersen (JHA) ved BI og oppfølgeren fra Eskil Pedersen (EP). Grunnen til at dekningen er merkelig er at de har mer til felles enn hva som kommer frem.

(Min neste post omtaler et langt mer interessant møtet som ikke har blitt skrevet så mye om, hvor flesteparten av deltakerne også var enige.)

JHA hevdet i sin BI-forelesning at:

Vi har en kunstig høy velstand sammenlignet med Asia. Det er ingen vei utenom, vi må akseptere å redusere vår levestandard.

Med vi mente han i første omgang Europa, deretter Norge i mindre grad.

Det satte igang en ryggmargrefleks. Denne gang var det EP som tok på seg ansvaret med å kaste hele kjøkkenvasken etter JHA:

– Det er mildt sagt provoserende at mangemillionærer sier at vanlige folk må ned i levestandard, men ikke har noen refleksjoner om å redusere egen.

Med påfølgende:

– Krisen i Europa skyldes at det ikke har vært noen styring med hvordan de rikeste har forvaltet verdiene. Det har vært en griskhetskultur i bedriftene, og lønnssystemene har gjort at lederne har tatt stadig større risiko. Vanlige folk får regningen, sier Pedersen.

Mens JHA velger denne ruten til krisen:

Årsaken til krisen vi befinner oss i er den voldsomme gjeldsoppbyggingen som har foregått i USA, Europa og Japan. Vår del av verden har levd over evne, lenge. I tillegg har Kina kommet inn med billig arbeidskraft og overtatt mye av den produksjonen Vesten hadde tidligere. På toppen skaper prisoppgangen på råvaresiden et kostnadspress som er negativt for veksten.

Jeg ser ingen motsigelser i disse to utsagnene. Det betyr ikke at de er korrekte.

Offentlig gjeld i EU-27 og Euro-17 siden 1995 (Eurostat):
Screen shot 2012 03 21 at 18 28 07

Offentlig gjeld i USA, Japan, og Tyskland siden 1970.
PublicDebtTriade

Ja, gjeld spiller en rolle. Disse grafene sier lite om ‘å leve over evne’, men et gjennomsnitt på ca. 67%-70% gjeld (EU-27) som andel av produksjonen er et godt utgangspunkt. Det er ikke dramatisk i det hele tatt (merk at privat gjeld er en relatert diskusjon).

Det er enkeltland som har levd over evne, eller ved opprettelsen av eurosonen har levd over evne uten konsekvenser. Der har JHA rett. Problemet er at en ubalanse i verden plutselig må løses/tvinges frem over natten. Hellas blir i den forstand en slags avatar for dette problemet. Men Hellas kan vi leve med. Portugal også. Ikke Italia. Heller ikke Spania

Chart
Trekker du en linje på -3% i grafen under, illustrerer du hvor Masstricht-avtalen skulle legge grensen for årlige underskudd over statsbudsjettet:
Chart Både Spania og Irland har hatt nullbusdjett, eller over på de 14 siste årene. Størrelsen på den spanske økonomien er mye større enn Hellas, Portugal og Irland tilsammen. Gjeld er ikke hovedproblemet for Europa. Det er unionen som er problemet. Spania har rykte for å ha kroniske problemer i arbeidsmarkedet. Burde ikke derfor kjente problemer vært løst eller taklet nå? (Burde ikke Altinn bare, jeg vet ikke, fungere. Vel noen ganger går det på trynet.)

For lite, for sent?

Det er mulig å ha forskjellig levestandard i Asia og i Europa. Faktisk så er det forskjell på Asia og Europa. Dette er bakgrunnen for fagfrontmodellen til Aukrust, dette er bakgrunnen til Ricardo, og Stolper-Samuelson, og Heckscher-Ohlin. Alle har forskjellige tilnærminger til hvordan nasjoner gjør handel med hverandre og hvordan økonomiene utvikler seg. Dette er ikke nytt.

Men hvor mange land ville gjort som Sveits nylig gjorde. De fikk muligheten for å stemme over en to ekstra uker ferie.

De svarte nei.

«The ‘no’ to the holiday initiative means above all a ‘yes’ to the maintenance of the competitiveness of Swiss companies and the securing of jobs.»

Det sa en av fagforeningene. Det er her politikere har skyld. Det er dette fokuset på sunn økonomisk politikk som har manglet, og mange har dratt fordel av dette. Økonomisk vekst er skjør av natur, og her faller EPs argumenter i god jord hos de fleste, inkludert JHA.

Digresjon.

I tittelen nevner jeg Jeffery Sachs og Andrew Warner, og deres artikkel fra 1995 kalt Natural resource abundance and economic growth. Hovedfunnet fra denne artikkelen, og grunnlag for mye forskning i ettertid er at økonomier som har relativt store forekomster av naturlige ressurser vokser saktere enn økonomier uten disse ressursene. Man skulle tro det er vanskelig å se det negative i at 100 kroner plutselig daler ned fra oven?

Så hva er fellene man kan gå i? Hva er det vi kan gjøre galt som gjør at vi må «ned i levestandard», selv med olje?

Den første fellen er latskap. Allerede i 1576 var filosofen Jean Bodin på banen:

men of a fat and fertile soil, are most commonly effeminate and cowards; whereas contrariwise a barren country make men temperate by necessity, and by consequence careful, vigilant, and industrious.

I økonomiprat sier vi at de positive eksternalitetene (bivirkningene) av en naturressurs forsvinner. Her er tradisjonell produksjon å foretrekke fordi man får en diversifisering av arbeidsstyrken og en sterkere eksport.

1970-tallet gav økonomer en mulighet for å undersøke dette nærmere da råvarepriser steg. En naturressurs (kanskje ubrukt) ble mer verdifull i disse årene. Spørsmålet er om naturressurs bidro til avindustrialisering. Tradisjonell industri byttes ut med naturressursen. Høres kjent ut?

Modellen for å vise hva som skjer i dette tilfellet heter «The Dutch Disease Model». Sykdommen er innskrumpingen av tradisjonell industri. I det lange løp velger man også å trekke mennesker ut av utdanning for å fokusere på naturressursen. Er ressursen midlertidig har vi ett problem.

Innovasjon er også et problem. Det er høy marginal avkastning på naturressurssektoren og dette kan være kilde til lobbyisme, styrt innovasjon og korrupsjon.

Sachs og Warner mener noe mer ligger bak.

Forfatterne legger til ulike institusjonelle variabler, de legger til handel, de legger til investeringer i sektorer og grad av åpenhet.

One hypothesis is that high natural resource abundance leads to increased rent-seeking, corruption, and poorer overall government efficiency.

A second hypothesis is that high resource wealth has encouraged developing countries to pursue protectionist, state-led development strategies, as they try to combat the Dutch Disease effects of the resource abundance. This inward-looking development may result in lower investment rates and/or low growth rates directly, even controlling for investment rates.

A third hypothesis is that countries with higher natural resource abundance would have higher overall demand and higher relative prices of non-traded goods. This might affect the relative prices of investment goods (which have a large traded component), with effects on investment rates and growth.

A final hypothesis is that high resource abundance leads to increased aggregate demand that shifts labor away from high learning-by-doing sectors and thus depresses growth in labor productivity, as in the Dutch Disease cum learning model in the working paper version of this paper.

Dette har ingenting med gjeld å gjøre, dette har lite med grådige banker å gjøre. Dette er langsiktig finanspolitikk og det er vekstteori.

Forfatterne har vanskeligheter med å finne sterke konklusjoner, men viser til at det er her fokuset bør ligge, og ulike konsekvenser av politikk. Det er her handlingsregelen, og Oljefondet, faktisk er viktige mekanismer.

Vi har hatt handlingsregelen i 10 år nå. Andre har skadet økonomier på langt mindre tid.

Screen shot 2012 03 21 at 22 45 13

Inntektene ville vært massive hadde ikke oljeprisen mellom 1970-1990 vært så lav.

http://chartsbin.com/embed/oau
via chartsbin.com
Det virker paradoksalt at Norge må, ifølge JHA, redusere levestandaren grunnet andres økonomiske problemer.

Vi er Fetter Anton, og vi bør visstnok straffes for det.

Det trenger vi absolutt ikke.

%d bloggers like this: