Eurokrisens paradoks – Hvorfor det blir verre før det blir bedre.

En selvmotsigelse som likevel rommer sannhet er definisjonen av et paradoks. Det er ikke spesielt vanskelig å forklare eurokrisens paradoks, men det er en fruktfull øvelse. I lyset av de konservatives seier i Spania, Bundesbank fornektelse av rollen til ECB og inntoget av teknokrater i både Italia og Hellas skinner paradoksets vesen. La oss begynne.

Mitt syn er at det nå er uunngåelig: Det vil bli verre før det blir bedre. Og nei, djevelen er ikke i detaljene. Ha dette i tankene når du leser de neste paragrafene: hva krever markedet for at gjeldsrentene skal ned til nivåer som er levelig, og hvem har et annet forslag enn massive kutt?

Det er statsgjelden til søreuropeiske land som dominerer overskriftene, og det med god grunn. Når land utsteder statsobligasjoner er det for å låne penger for å finansiere pensjoner, lønn, offentlige prosjekter, arbeidsledighetstrygd, helseutgifter – alt som krever penger over statsbudsjettet. Hvorfor? Jo, fordi det er ikke alltid nok penger i kassa for å betale løpende utgifter. La oss ikke glemme de pengene som lånes for å nedbetale gamle lån. Ond sirkel. Hvis du har fulgt med i de siste ukene vet du nå sånn rimelig hvor grensa går for ulike land. Hellas og Italia er i trøbbel med en rente på over 7%, det samme var Irland og Portugal før de måtte kaste inn håndkle. Spørsmålet er selvfølgelig hvorfor rentene steg over 7%?

Tenk en liten stund på tidsaspektet og hvor hensynsløst markedet faktisk er. Italia har hatt en offentlig gjeld over 100% av BNP flere år nå, Spania har slitt med høy arbeidsledighet og boligboble i flere år. Bang! I løpet av uker er renten over 7% og 3 statsministere har mistet jobben. Paradoks?

Når det er gode tider er det ingen som stiller spørsmål. Ingen som løfter hånda i klasserommet (ingen som blir hørt uansett). Sitt helt stille, vi vet ikke hvorfor det går bra, men ikke rør en finger. Nå er det som om noen fant ut at B-prøven var positiv, flere år etter noen tok en A-prøve og prøvde å insinuere at den var positiv. Det var da, nå er det nå.

Så på noen få uker har alt gått galt. Utfordringen er å innse at det kommer til å ta like lang tid å komme seg ut av problemene, som det tok å skaffe seg problemene. Og her kommer paradokset.

Det er to måter å komme seg ut av gjeld på. Enten å kutte utgiftene, eller skaffe seg en jobb som betaler mer, eller begge deler. Den universelle løsingen for å komme seg ut av eurokrisen er kutt i utgifter og at dette skal magisk lede til en bedre betalt tilstand. Denne magien kalles ‘the Confidence Fairy’ på nynorsk. Tillit sfeen. Troverdige kutt i statsbudsjettene skal gi signaler til markedet at landet er i stand til å tilbakebetale gjeld. Dette skal i tur redusere lånekostnadene, og bidra til fremtidig vekst. Paradoks?

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som tre setninger et sted på Internett. Problemet er at tesen om at kutt leder til vekst er like hullete som en Jarlsberg. Troverdighet er i markedets hender, og derfor er det ingen universell oppskrift. Det er derfor avskjedsfesten til Berlusconi, Papandreou og Zapatero (og tapet til Rubalcaba) ikke vil føre til en lysere hverdag. Markedet bryr seg ikke om etternavnet til statsministeren, men de harde fakta. Spania har en økende arbeidsledighet, nå på 21,5%. Det er like mange som Norges befolkning. Spania har nullvekst i tredje kvartal sammenliknet med forrige kvartal. Italia og Hellas har en offentlig gjeld på henholdsvis 121% og 166% av BNP. Spania har en gjeld på ‘bare’ 67%, men sliter med veksten mer enn noen andre etter 2008 traff. Dette er ikke tre ukers politikerarbeid. Hadde det vært det, hadde noen gjort det.

Så det kortsiktige problemet er at markedet krever at både Hellas, Italia, Spania (og etterhvert Frankrike) melder seg på Luksusfellen, fordi de ikke kan betale regningene sine. Det mellomlangsiktige problemet er at for å betale regningene sine kuttes det i statsbudsjettene for å 1) redusere gjelden og 2) tilkalle tillitsfeen. Det langsiktige problemet er at disse kuttene vil redusere veksten, øke ledigheten og øke utvendringen.

Ingen av disse tre problemene er ikke gjensidig ekskluderende. Selvmotsigelse som likevel rommer sannhet. Paradoks?

%d bloggers like this: