Monthly Archives: november 2011

30 måter å lære økonomi på.

Ved Harvard settes det opp hvert år et legendarisk fag, Ec10. Introduksjon til økonomi, åpen for alle studierettninger. Det er rundt 600-700 plasser, og hardt kamp å komme inn. I år derimot skjedde det noe som var mer humoristisk enn substansielt, nemlig en walk-out av noen av elevene.

Jeg skal ikke bry deg med detaljene, du kan lese brevet fra studentene hvis du vil.

I kjølvannet har Institute for New Economic Thinking ringt rundt og spurt professorer som underviser i liknende fag om 1) råd om undervisning og 2) om pensum/leselisten.

Økonomi er et bredt felt og selv etter 5 år har du mye igjen (tro meg). Derfor er det spennende å lese hvordan ulike personer lærer bort det fundamentale innen økonomi.

Her kan du lese mer.

(Et herlig poeng er at flere av professorene benytter seg av pensumboken skrevet av Greg N. Mankiw, mannen som foreleser Ec 10 ved Harvard.)

Advertisements

Mer om Argentina og konkurser

Mark Weisbrot, Rebecca Ray, Juan A. Montecino og Sara Kozameh ved Center for Economic and Policy Research har en flott oppsummeringsartikkel om Argentina og lærdommene etter konkursen i 2001. For dere som ikke husker, årene 1999 – 2001 var tøffe for Argentina og det endte med mislighold av $100 milliarder og en kraftig devaluering. Grunnen til at mange kikker til Argentina er at det er den siste store konkursen. Det er uansett informativt å ta en titt, selv om ikke alle konkurser er like (last ned PDF fila og gjør klar gul-penn. Ikke mer enn 15 sider tekst og mange gode grafer.)

I vanlig stil, først graf, deretter tekst:
Screen shot 2011 11 21 at 22 25 47
Det er slik både dårlige og gode nyheter ser ut. Er det rart spanjoler flytter hjemlandet for tiden?

Fra artikkelen:

  • Argentina was trapped in a severe recession from mid-1998 to the end of 2001. Attempts to stabilize the economy and maintain the currency peg to the U.S. dollar, through monetary and fiscal tightening, led by the IMF and backed by tens of billions of dollars in lending, failed to arrest the economy’s downward spiral.
  • In December of 2001, the government defaulted on its debt, and a few weeks later it abandoned the currency peg to the dollar. The default and devaluation contributed to a severe financial crisis and a sharp economic contraction, with GDP shrinking by about 5 percent in the first quarter of 2002. However, recovery began after that one quarter of contraction, and continued until the world economic slowdown and recession of 2008-2009. The economy then rebounded, and the IMF now projects growth of 8 percent for 2011.
  • The country experienced this remarkable economic growth despite the default and difficulties borrowing from international financial markets over the past nine years, and relatively little Foreign Direct Investment (FDI).This should give pause to those who argue, as is quite common in the business press, that pursuing policies that please bond markets and international investors, as well as attracting FDI should be the most important policy priorities for any developing country government.
  • (Denne er interesant)
    Argentina’s rapid growth has often been dismissed as a “commodity boom” driven by high prices for its agricultural exports such as soybeans, but the data show that this is not true.
  • It is remarkable that Argentina has achieved its success in the face of adverse external circumstances, some of which continue to this day. Just one month ago the Obama administration, under pressure from “vulture funds” and their associated lobby groups, announced that it would oppose multilateral loans to Argentina.
  • Greece, which has been pursuing policies similar to those adopted by Argentina during its 1998- 2002 recession, is expected to need more than 9 years to reach its pre-crisis level of GDP. Unemployment, which is currently at 16 percent, could take even longer to reach normal levels. Trend level GDP is nowhere in sight.
  • Argentina’s experience also calls into question the popular myth that recessions caused by financial crises must involve a slow and painful recovery. Argentina’s financial crisis and collapse were as severe as that of almost any country in recent decades; and yet it took only one quarter after the default to embark on a rapid and sustained recovery. This is not only because of the devaluation and improved macroeconomic policies, but because the default freed the country from having to be continually hamstrung by a crippling debt burden and by pro-cyclical policies imposed by creditors.

Den siste er «går du konkurs, gå KONKURS» argumentet.

Merket med ,

Sentalbanksjefen om Europa, ECB og finanspolitikk.

Her er sentralbanksjefens kronikk i dagens Dagens Næringsliv. Legg spesielt merke til hans beskrivelse av EBCs rolle, samt det innlysende ‘appropo’ i den siste paragrafen:

Rentene på lån til mange europeiske stater og banker har i det siste steget til nivåer de neppe er i stand til å bære over tid. De høye gjeldsrentene er et uttrykk for en alvorlig skepsis blant långiverne til at landene vil kunne gjøre opp for seg. For Hellas foreligger det allerede en plan som forutsetter at private långivere ettergir halvparten av sine fordringer på den greske staten. Markedsaktørene frykter at en nedskrivning av gjelden etter hvert vil tvinge seg frem også for andre land i eurosonen. Det reiser i neste omgang tvil om europeiske banker og andre finansinstitusjoner vil kunne innfri sine forpliktelser. Samlet står vi overfor en tillitskrise som kan gi alvorlige ringvirkninger i Europa og til resten av verdensøkonomien – også Norge.
Både finanskrisen og dens avlegger i Europa hadde sitt utspring i de globale ubalansene som bygget seg opp i årene etter årtusenskiftet. Japan, Tyskland og noen fremvoksende økonomier, med Kina i spissen, bygget opp store valutareserver. Motstykket var en kraftig vekst i gjelden både blant private låntakere og stater i flere av de tradisjonelle industrilandene. Det var rikelig kreditt og lånerentene var lenge lave. Til slutt gikk det galt, og krisen ble utløst med konkursen i Lehman Brothers høsten 2008.

I USA, Storbritannia, Island, Irland og Latvia smittet krisen fra konkurser og insolvens i bankene til store statlige redningsaksjoner og underskudd i statsfinansene. I flere land i Sør-Europa er rekkefølgen motsatt: Høy og stigende statsgjeld trekker med seg potensielle tap i banker og andre finansinstitusjoner som har store beholdninger av statsobligasjoner. Den underliggende årsaken er likevel den samme: For mange lot seg lokke av for lave renter til å låne for mye for lenge.

Nå skal regningen betales. Kriselandene strammer inn i sine budsjetter for å få ned underskuddene og øke sin evne til å betale på gjelden. Samtidig har unionen etablert et fond – EFSF – som både kan låne ut penger direkte til kriselandene og kjøpe disse landenes statsobligasjoner i markedet. Den europeiske sentralbanken – ECB – yter lån til banker mot sikkerhet. Sentralbanken utøver dermed sin rolle som långiver i siste instans. ECB har også kjøpt statsobligasjoner direkte i markedet. Dette ser likevel ikke ut til å være nok til å gjenopprette tilliten.

Flere kommentatorer og markedsaktører tar til orde for at den europeiske sentralbanken bør gå enda lenger og erklære at den vil kjøpe opp så mye statsobligasjoner som er nødvendig for å dempe uroen i markedet. Modellen som foreslås likner på de kvantitative lettelsene i pengepolitikken som sentralbankene i USA og Storbritannia gjennomfører. Særlig den engelske sentralbanken har gått langt i å kjøpe opp betydelige deler av den britiske statens gjeld. En slik politikk bidrar til å redusere det langsiktige rentenivået og svekke valutakursen. Samtidig vil inflasjonen kunne tilta.

Den kraftige innstrammingen som flere land må gjennom, kan gi opphav til en langvarig lavkonjunktur. Det vil kunne motvirkes av en mer ekspansiv pengepolitikk. Massive kjøp av statsobligasjoner er imidlertid neppe i samsvar med reglene som er fastsatt for den europeiske sentralbankens virksomhet. Slike kjøp ville potensielt kunne innebære en overføring av midler fra overskuddslandene i eurosonen – først og fremst Tyskland – til land som misligholder sin gjeld. Det er forståelig at både ECB og tyske myndigheter er negative til forslag i denne retningen.

Hvor langt skal unionen gå i retning av felles tiltak og solidarisk ansvar, og i hvor stor grad må det enkelte land selv rydde opp? Svaret vil trolig avgjøre veien videre for Europa i mange tiår fremover. Hvis fellesskapet til slutt finner en løsning som inngir tillit og roer markedene, vil vi trolig se et Europa preget av sterkere samordning. I motsatt fall kan vi stå foran en enda dypere krise og i verste fall en oppsplitting av valutasamarbeidet.

Norsk økonomi påvirkes av det som skjer i vårt nærområde. Norske banker må allerede betale mer enn før for å finansiere sin virksomhet. De økte kostnadene vil måtte veltes over på lånekundene. Norsk næringsliv merker at finansieringen er blitt dyrere og at det går tregere å finne avsetning for eksporten. Samtidig er norsk økonomi rustet til å møte nye forstyrrelser. I første rekke av forsvarskjeden står bankene selv. Myndighetene kan også treffe tiltak. Norges Bank tilfører banksystemet den likviditeten bankene trenger for å holde pengemarkedet i gang og de kortsiktige rentene nær styringsrenten. Skulle utsiktene forverre seg vesentlig, kan styringsrenten settes ned som en motvekt mot høyere finansieringskostnader i banksystemet. Norges Bank kan imidlertid ikke erstatte bankenes langsiktige markedsfinansiering. Eventuelle vedtak om bruk av statens og skattebetalernes kredittverdighet for å finansiere banker og næringsliv hører hjemme i Regjering og Storting, ikke i sentralbanken.

Bauer & Rudebusch: Ukonvensjonell pengepolitkk

«Ye shall know them by their fruits»

Michael Bauer og Glenn Rudebusch har en ny artikkel ute. Som kriposetterforskere har de lett etter tegn av ukonvensjonell pengepolitikk (les: large-scale asset purchases), og her er funnene. Fra konklusjonen (meg):

The Federal Reserve’s 2008 and 2009 LSAP announcements had significant and sizeable effects on interest rates, not only by directly changing the supply of Treasury securities, but also in all likelihood by affecting market expectations of future policy rates. In other words, the announcements affected rates through both a portfolio balance channel and a signaling channel. The relative contributions of the two channels appear roughly equal in the United States. Notably this suggests that, even with the federal funds rate at the zero lower bound, forward guidance can be a useful tool in the conduct of monetary policy that can complement other unconventional monetary policy measures.

Gratulerer. Det dere sa skulle fungere har dere vist at har fungert.

La oss begynne med futureratene:
NewImage Grafen over viser endringen fra en dag til den neste etter annonseringen av handling fra sentralbanken.

Neste graf viser kombinasjonen av effekter på yield ifølge forfatterne:
NewImage
En reduksjon på nesten ett prosentpoeng ved ZLB (zero lower bound) er nesten for godt til å være sant, men det skjedde, uavhengig av hvilken effekt som dominerte.

Det som gjenstår er usikkerheten i disse estimatene. Og med 95% intervall blir det stor spredning. Klikk for å lese hele artikkelen her.

Eurokrisens paradoks – Hvorfor det blir verre før det blir bedre.

En selvmotsigelse som likevel rommer sannhet er definisjonen av et paradoks. Det er ikke spesielt vanskelig å forklare eurokrisens paradoks, men det er en fruktfull øvelse. I lyset av de konservatives seier i Spania, Bundesbank fornektelse av rollen til ECB og inntoget av teknokrater i både Italia og Hellas skinner paradoksets vesen. La oss begynne.

Mitt syn er at det nå er uunngåelig: Det vil bli verre før det blir bedre. Og nei, djevelen er ikke i detaljene. Ha dette i tankene når du leser de neste paragrafene: hva krever markedet for at gjeldsrentene skal ned til nivåer som er levelig, og hvem har et annet forslag enn massive kutt?

Det er statsgjelden til søreuropeiske land som dominerer overskriftene, og det med god grunn. Når land utsteder statsobligasjoner er det for å låne penger for å finansiere pensjoner, lønn, offentlige prosjekter, arbeidsledighetstrygd, helseutgifter – alt som krever penger over statsbudsjettet. Hvorfor? Jo, fordi det er ikke alltid nok penger i kassa for å betale løpende utgifter. La oss ikke glemme de pengene som lånes for å nedbetale gamle lån. Ond sirkel. Hvis du har fulgt med i de siste ukene vet du nå sånn rimelig hvor grensa går for ulike land. Hellas og Italia er i trøbbel med en rente på over 7%, det samme var Irland og Portugal før de måtte kaste inn håndkle. Spørsmålet er selvfølgelig hvorfor rentene steg over 7%?

Tenk en liten stund på tidsaspektet og hvor hensynsløst markedet faktisk er. Italia har hatt en offentlig gjeld over 100% av BNP flere år nå, Spania har slitt med høy arbeidsledighet og boligboble i flere år. Bang! I løpet av uker er renten over 7% og 3 statsministere har mistet jobben. Paradoks?

Når det er gode tider er det ingen som stiller spørsmål. Ingen som løfter hånda i klasserommet (ingen som blir hørt uansett). Sitt helt stille, vi vet ikke hvorfor det går bra, men ikke rør en finger. Nå er det som om noen fant ut at B-prøven var positiv, flere år etter noen tok en A-prøve og prøvde å insinuere at den var positiv. Det var da, nå er det nå.

Så på noen få uker har alt gått galt. Utfordringen er å innse at det kommer til å ta like lang tid å komme seg ut av problemene, som det tok å skaffe seg problemene. Og her kommer paradokset.

Det er to måter å komme seg ut av gjeld på. Enten å kutte utgiftene, eller skaffe seg en jobb som betaler mer, eller begge deler. Den universelle løsingen for å komme seg ut av eurokrisen er kutt i utgifter og at dette skal magisk lede til en bedre betalt tilstand. Denne magien kalles ‘the Confidence Fairy’ på nynorsk. Tillit sfeen. Troverdige kutt i statsbudsjettene skal gi signaler til markedet at landet er i stand til å tilbakebetale gjeld. Dette skal i tur redusere lånekostnadene, og bidra til fremtidig vekst. Paradoks?

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som tre setninger et sted på Internett. Problemet er at tesen om at kutt leder til vekst er like hullete som en Jarlsberg. Troverdighet er i markedets hender, og derfor er det ingen universell oppskrift. Det er derfor avskjedsfesten til Berlusconi, Papandreou og Zapatero (og tapet til Rubalcaba) ikke vil føre til en lysere hverdag. Markedet bryr seg ikke om etternavnet til statsministeren, men de harde fakta. Spania har en økende arbeidsledighet, nå på 21,5%. Det er like mange som Norges befolkning. Spania har nullvekst i tredje kvartal sammenliknet med forrige kvartal. Italia og Hellas har en offentlig gjeld på henholdsvis 121% og 166% av BNP. Spania har en gjeld på ‘bare’ 67%, men sliter med veksten mer enn noen andre etter 2008 traff. Dette er ikke tre ukers politikerarbeid. Hadde det vært det, hadde noen gjort det.

Så det kortsiktige problemet er at markedet krever at både Hellas, Italia, Spania (og etterhvert Frankrike) melder seg på Luksusfellen, fordi de ikke kan betale regningene sine. Det mellomlangsiktige problemet er at for å betale regningene sine kuttes det i statsbudsjettene for å 1) redusere gjelden og 2) tilkalle tillitsfeen. Det langsiktige problemet er at disse kuttene vil redusere veksten, øke ledigheten og øke utvendringen.

Ingen av disse tre problemene er ikke gjensidig ekskluderende. Selvmotsigelse som likevel rommer sannhet. Paradoks?

Dagen TED #34663: K.I.S.S slår til igjen.


En annen ting som det også er verdt å påpeke: når du er 17 år er det ikke forventet at du skal forstå. Når du er 18 år, er det.

Merket med

Hvem underviste i dette faget ved Harvard?

Her er fagbeskrivelsen:

PED-231: The Global Financial Crisis: Policy Responses and Challenges

Description: This course examines policies aimed at the prevention and management of financial crises in the light of recent experience. Topics covered include: macroeconomic and microfinancial causes and contributing factors to the global financial crisis; the role of central bank policies in crisis management and prevention; fiscal stimulus packages and bank support schemes; financial regulatory reform and the G20 process; systemic risk and macroprudential supervision; the fiscal legacy of the financial turbulence and the economic recession; and the European sovereign debt crisis.

Tippet du Lucas Papademos har du 100% rett.

Papademos er nå statsminister i Hellas, og PED-231 blir derfor ikke noe av i år.

Før det blir helg.

Her er historien. Klokken halv ett om natten, på NBC i USA går en mann ved navn Jimmy Fallon foran tv-kameraene. Det er humor det er snakk om, og ofte er den gitarbasert. Denne gangen involverer det Neil Young og Bruce Springsteen. Se videoene i rekkefølge og alt vil bli klart. God helg.

Ringetonemarkedet er et 12 000 000 000 marked. Det er 9 nuller. Som i milliard

Yikes! The Digital Music Business Is Still Stuck in 2005.

I couldn’t figure out what “Personalization Services” were. What kind of name is that for a $2.1 billion industry? Here’s the English-language definition, via Garnter’s PR team: “The ringtones and ring-back tones that consumers pay for to use on their mobile devices. Typically, these can be acquired directly from service providers and synched to the mobile phone over the air, or can be acquired via a PC or connected device and then synched to the mobile phone.” To sum up: More than 10 years after Napster, one of the key pillars of the music business is ringtones, a business that peaked around 2005, when some of you would have recognized the image at the top right of this post. If you’re reading this, you probably haven’t paid for a ringtone since 2007, and you probably don’t know anyone who does. But there it is, generating two-point-one-billion dollars.

Utrolig.