Klokken 16 i dag snakker Ben Bernanke fra Jackson’s Hole om hullet verdensøkonomien sitter fast i.

600px us 16 svg
Jackson Hole Economic Symposium samler sentralbankere, økonomer og statsmenn fra hele verden, og idag snakker Ben Bernanke. Hans prat er titulert «Near- and Long-Term Prospects for the U.S. Economy». Omtrent så bred og altslukende tittel på et økonomiforedrag du noen gang kommer til å si.

Her er Bernanke sitt utgangspunkt. Den amerikanske økonomien opererer langt, langt under potensial, med en depressiv vekst og høy arbeidsledighet. Samtidig så er det sentralbanken som er ‘lender of last resort’, og fryser kreditten opp i økonomien, dvs. at banker og bedrifter ikke får tilgang på kreditt/kapital, må sentralbanken steppe inn. Det har den allerede gjort, men tegn på at banker ikke vil låne ut, eller kreve for høye renter slik at investeringer og lån ikke skjer (som under normale omstendigheter ikke ville være ett problem) betyr at sentralbanken bør vurdere å trå til.

I forlengelsen av dette har vi QEIII argumentet. Sentralbanken har allerede brukt opp rentevåpenet sitt, styringsrenten i USA er på 0%-0,25%, lavere kan ikke sentralbanken gå. Men sentralbanken har ikke bare mulighet til å låne ut penger, den kan også gå ut å kjøpe obligasjoner. Den europeiske sentralbanken har gått ut og gjort akkurat dette, kjøpt statsobligasjoner for å senke rentene på de og dermed gjøre det billigere for land å låne.

Fra en artikkel som ble presentert under EEA-ESEM (European Economic Association & Econometric Society), ‘Unconventional Fiscal Policy at the Zero Bound’ i Oslo:

When the zero lower bound on nominal interest rates binds, monetary policy cannot provide appropriate stimulus. We show that in the standard New Keynesian model, tax policy can deliver such stimulus at no cost and in a time-consistent manner. There is no need to use ineffcient policies such as wasteful public spending or future commitments to inflate. We conclude that in the New Keynesian model, the zero bound on nominal interest rates is not a relevant constraint on both fscal and monetary policy.

Så ved hva økonomer kaller ZLB (zero lower bound) så finnes det måter for både pengepolitikk og finanspolitikk til å fungere. Fra konklusjonen:

The main conclusion of this paper is that in the standard New-Keynesian model, the zero bound constraint on nominal interest rates is not a relevant restriction on policy when both fiscal and monetary policy are flexible.

Det store forbeholdet her er ‘flexible’. Hvor fleksibelt amerikansk finanspolitikk er i øyeblikket er tvilsomt, så det er til sentralbanker man kikker. Så man skulle tro at et stort QEIII program er rett rundt hjørnet.

Mark Thoma og Paul Krugman tror at det samme burde være mest sannsynlig, men ser noen skjær i sjøen, jeg summerer:

  • Noen medlemmer i the Fed ser ikke store fordeler med ukonvensjonell pengepolitikk og for stor fare for inflasjon i fremtiden. Disse kalles i blogosferen ‘inflasjonhaukene’.

  • Noen tror at pengepolitikk har effekt i normale tider, men tilnærmet ingen effekt ved ZLB. Dette betyr at den forventede effekten av et stort QEII program blir negativ.
  • Noen tror at QEIII vil fungere, men at dette er ukjent farvann. Særlig faren for inflasjon etter et slikt program er vanskelig å forutsi, enda vanskeligere å modellere. Hvis inflasjonen tar av og økonomien ikke viser store positive effekter, er sentralbanken redusert til en institusjon som rett og slett gjetter på hva den gjør. Uavhengigheten er redusert.
  • Sentralbanken er presset, ikke på beslutninger men på utfall. Politisk press for å gjøre feil, sier Mark Thoma, fører til at sentralbanken velger høy ledighet idag, for lav ledighet i fremtiden, istedenfor å risikere uavhengighet.
  • Paul Krugman kjører noe av det samme argumentet, presset fra utsiden har en effekt på uavhengigheten til sentralbanken, selv om den ikke skal ha det.

Det er bare to store aktører i en økonomi som har evnen til å komme inn på kort sikt og endre hele kampen. Finanspolitikk og pengepolitikk. Og ser vi bort i fra de retningene som ikke tror sentralbanken kan redde økonomien (der er det som regel pengepolitkk som har skapt problemet), så er det pengepolitikk som må redde verden. Finanspolitikken er paralysert inntil videre.

Merket med ,
%d bloggers like this: