Storbritannia og Frankrike fremstår som de fremste som eksperimentører med ekspansiv kontraksjon.

La meg forklare. Som jeg skrev for noen timer siden, og som du som hobbyøkonom burde stusset ved, var at to tilsynelatende motstridende verdener eksisterer samtidig.

Frankrike øker skatter for å nedbetale gjeld, samtidig som vekstutsiktene og arbeidsledigheten ser dårligere ut i umiddelbar fremtid. Ville du hevet skattene i dårlige tider? Og hvis du gjorde det, ville du bruke de ekstra pengene på å betale utenlandske kreditorer?

Frankrike har dårlig vekstutsikter samtidig som arbeidsledigheten sitter fast på et høyt nivå.
Screen shot 2011 08 25 at 17 14 47
(Foto: Google)
Og den naturlige arbeidsledighetsraten (NAIRU) er også høy:Screen shot 2011 08 25 at 17 19 23
(Foto: Fra Stock and Volger-Ludwig, 2010 (PDF))

Frankrike driver derfor med hva økonomer sier er helt bakvendtland-politikk. Selv om Frankrike nærmer seg hva Rogoff og Reinhart mener er den magiske grensen på 90% gjeld av BNP (det er da de virkelige problemene kommer), så har Frankrike andre problemer enn gjeld, men det er i frykt av at markedet kommer til å straffe Frankrike i form av høye lånekostnader at Frankrike velger å bruke tid, krefter og penger på å senke gjelden og tilfredsstille markedet.

Forresten, hvor mye må Frankrike betale for å låne penger:France10Ybond (Foto: ECB, Bloomberg)

Hva Frankrike og Storbritannia gjør er langt fra konvensjonell økonomi. På den ene siden står det faktum at arbeidsledigheten er miserabel, ofte mellom 8%-12% i EU. Veksten i økonomien er ikke nok til å holde følge med befolkningsvekst, og eksportsektorer blir truffet hardt. På den andre siden står gjeldsspøkelset, som truer gjeldsbyrden til ett land hvis rentene øker (Hellas, Irland, Portugal).

Frankrike og Storbritannia er ikke slike land hvor gjelden burde veie tyngst.

Merket med , , ,
%d bloggers like this: