Et smart spørsmål: Hvorfor sparer ikke de fattige mer? #nyforskning

Sparing har lenge vært forsket på, særlig i fattige land blant relativt fattige mennesker. Vi snakker ikke så fattig at mat ikke kan kjøpes, det er en humanitær katastrofe og et helt annet monster. Vi snakker om mennesker som har en form for inntekt, som har både inntekter og utgifter og som kan ta husholdningsavgjørelser om å spare penger. Sjekk ny forskning (PDF er dessverre gitret, du trenger en valid IP for å lese dokumentet):

Why don’t the poor more save more?:

No place to save, demands from kin, or self-control problems? Pascaline Dupas and Jon Robinson suggest it’s a little of each:

Using data from a field experiment in Kenya, we document that providing individuals with simple informal savings technologies can substantially increase investment in preventative health, reduce vulnerability to health shocks, and help people meet their savings goals.

The two main barriers that keep people from saving on their own appear to be transfers to others and “unplanned expenditures” on luxury items. Providing people with a designated safe place to keep money was sufficient to overcome these barriers for the majority of individuals, through a mental accounting effect.

Adding an earmarking feature reduced savings for the average individual due to the associated liquidity cost and did not help present-biased people save more. For such individuals, stronger incentives to start and continue making deposits are necessary to overcome self-control problems.

(Via Chris Blattman.)

Ifølge forfatterne er de to viktigste grunnene til at det ikke spares mer i Kenya at overføringer og uforutsette utgifter på luksusgoder hindrer familier i å spare. Incentiver til å spare, samt å ha en mulighet for og spare er viktig.

Forskningen sentreres rundt ROSCAs. La meg forklare. Rotating Savings and Credit Associations, eller ROSCA i nerdeprat. En ROSCA er altså en gruppe mennesker som roterer på å spare penger hvor en forskjellig person får potten hver gang de møtes. Hvert medlem tar med seg spare pengene, og etter noen runder er det din tur til å få potten. Over 40% av kenyanere i forskningsområdet er medlem av en slik sparingsgruppe. (Jeg har forresten sett èn artikkel i en norsk avis om ROSCAs. Noen som har linken>)

Forfatterne fulgte 113 slike og tilfeldig valgte ut ROSCAs til enten kontrollgruppen eller til fire forskjellige sparingsgrupper. En gruppe kunne spare på en sparegris (en metallboks med en sprekk til innskudd), en gruppe kunne spare likt den første gruppen, men ble ikke gitt en nøkkel til låsen. En tredje gruppe kunne ‘helsespare’. Dvs. at hvis 10 av 15 i en ROSCA ble enig om et helseprodukt, så kunne de spare til dette produktet I TILLEGG til den vanlige sparingen. En fjerde gruppe gjorde det mulig for hvert enkelt medlem å spare til noe helserelatert. Altså forskjellige spareteknologier fordelt på fire grupper.

Fra konklusjonen:

This paper suggests that existing informal mechanisms in rural Kenya are insuffcient – introducing a technology as basic as a simple box with a lock and key allows the average individual to substantially increase her investment in preventative health and to reduce her household’s vulnerability to health shocks. We present evidence that the mechanism through which this simple safe box enables savings is through a mental accounting purpose. The money put into the box was seen by respondents as «for savings» and was therefore less likely to be spent on luxuries or given away to others. Usage of the box remained high for (at least) 33 months after it was introduced.
Such a simple technology is not valuable for everybody, however. In particular, mental accounting appears insufficient to enable individuals with present-biased preferences to save more. An individual commitment savings account or lockbox is not effective either, however.

Merket med ,