Monthly Archives: august 2011

Kjappeste måten å boarde et fly på? Ring en astrofysiker og Hollywood.

Er det slike problem astrofysikere løser på fritiden? Sarah Kliff observerer:

The best way to board an airplane:

Just about every major airline is experimenting with how to make boarding faster. American Airlines settled this summer on a random boarding order after two years of studies.

Continental will be soon begin boarding by seat position: first window seats, then middle, then aisle, the Wall Street Journal reported last month. Virgin and Jet Blue are experimenting with other tactics to speed up the process.
An astrophysicist in Illinois says he has done all these airlines one better.

In a forthcoming paper, Jason Steffen of the Fermilab Center for

Particle Astrophysics, argues that the fastest way to board a plane is to have passengers line up beforehand in a very specific order. In Steffen’s chart (at right), passengers who will be seated far apart board the plane around the same time.

Trials were run on a mock Boeing 757 parked on a California sound stage. It took 72 passengers 3 minutes and 36 seconds to board a 12-row plane using this technique.

This method proved much faster than traditional boarding procedures, such as back-to-front (6 minutes, 11 seconds) or getting on the plane in groups (6 minutes, 54 seconds). It also moved faster than the random method that airlines are now gravitating toward by just over a minute.

There are a few practical challenges with this method, particularly getting people into the line in the first place, as well as boarding a family with small children. But the economic incentives to get this right are big: Every minute a plane spends at a terminal costs $30, according to a recent study. Steffen estimates that if airlines implemented his boarding method they could save $110 million annually, netting the industry an extra $1 billion in total.

Ut med det gamle og inn med nye, økonomiutgave:

Matk Thoma var på det fjerde ‘Meeting of the Nobel Laureates in Economics’, rett og slett en mulighet for den yngere garde til å mingle med de vise og lære av feil.

The young economists I talked to are eager to move things forward, and refreshingly free of the theoretical and ideological divides that exist in the older generation of economists. I have little faith that the older generation will ever acknowledge the models they spent their lives building are fundamentally flawed. But the disappointment I felt listening to the older and supposedly wiser economists at the conference give conflicting advice based upon failed models was absent in these conversations with the next generation. Some day they too will dig in their heels and defend their lives’ work against challenges, but for now it’s up to them to forge a new way forward.

Ladies and gentlemen, start your engines!

All about the money? Jeff Sachs hiver seg inn…

Det har blitt skrevet mye om forholdet mellom inntekt og lykke. Inntekt er et strengt økonomisk begrep, lykke er ikke det. Jeff Sachs kaster seg inn i diskusjonen:

The Economics of Happiness, by Jeffrey Sachs, Commentary, Project Syndicate: We live in a time of high anxiety. Despite the world’s unprecedented total wealth, there is vast insecurity, unrest, and dissatisfaction. In the United States, a large majority of Americans believe that the country is “on the wrong track.” Pessimism has soared. The same is true in many other places.

Against this backdrop, the time has come to reconsider the basic sources of happiness in our economic life. The relentless pursuit of higher income is leading to unprecedented inequality and anxiety, rather than to greater happiness and life satisfaction. Economic progress is important and can greatly improve the quality of life, but only if it is pursued in line with other goals. …

The mad pursuit of corporate profits is threatening us all. To be sure, we should support economic growth and development, but only in a broader context: one that promotes environmental sustainability and the values of compassion and honesty that are required for social trust. …

Hodenikk til Economist’s View

Merket med , ,

Inntektsfordeling blant pensjonister. Til alle dere som hører NRK P1 diskusjonen akkurat nå.

Fig5 3
Ja, forskjellene blant pensjonistene blir mindre, men husk at det er noe som heter nivå.
Screen shot 2011 08 26 at 13 30 23
SSB sier at i 2009 var gjennomsnittlig inntekt for aleneboende 67år og eldre er 191 000. Gjennomsnitt. Husk det. SSB har mer;
Screen shot 2011 08 26 at 13 34 25
Ifølge SSB har 67-79 en skattepliktig inntekt på over 500 000. Den andre søyleblokken er fast eiendom og skog, og den siste er aksjefond.

Men hvis jeg skal sette fingeren på problemet, er det dette:

Norge har over 80 000 færre minstepensjonister nå enn for ni år siden. Av alle alderspensjonister til sammen utgjør minstepensjonistene nå 28,2 prosent. Nesten ni av ti minstepensjonister er kvinner.

Minstepensjonister får 158424 kroner(enslig), 293088 kroner (for par, tilsammen). Dette er langt under gjennomsnittet.

Dette er rene kroner og øre. Kostnader ved syke foreldre, psykiske belastninger osv. er vanskelig å sette en pris på. Også hvis jobben som pårørende gjør skulle gjøres av det offentlige må det også det regnes med i kostnader.

Merket med

Klokken 16 i dag snakker Ben Bernanke fra Jackson’s Hole om hullet verdensøkonomien sitter fast i.

600px us 16 svg
Jackson Hole Economic Symposium samler sentralbankere, økonomer og statsmenn fra hele verden, og idag snakker Ben Bernanke. Hans prat er titulert «Near- and Long-Term Prospects for the U.S. Economy». Omtrent så bred og altslukende tittel på et økonomiforedrag du noen gang kommer til å si.

Her er Bernanke sitt utgangspunkt. Den amerikanske økonomien opererer langt, langt under potensial, med en depressiv vekst og høy arbeidsledighet. Samtidig så er det sentralbanken som er ‘lender of last resort’, og fryser kreditten opp i økonomien, dvs. at banker og bedrifter ikke får tilgang på kreditt/kapital, må sentralbanken steppe inn. Det har den allerede gjort, men tegn på at banker ikke vil låne ut, eller kreve for høye renter slik at investeringer og lån ikke skjer (som under normale omstendigheter ikke ville være ett problem) betyr at sentralbanken bør vurdere å trå til.

I forlengelsen av dette har vi QEIII argumentet. Sentralbanken har allerede brukt opp rentevåpenet sitt, styringsrenten i USA er på 0%-0,25%, lavere kan ikke sentralbanken gå. Men sentralbanken har ikke bare mulighet til å låne ut penger, den kan også gå ut å kjøpe obligasjoner. Den europeiske sentralbanken har gått ut og gjort akkurat dette, kjøpt statsobligasjoner for å senke rentene på de og dermed gjøre det billigere for land å låne.

Fra en artikkel som ble presentert under EEA-ESEM (European Economic Association & Econometric Society), ‘Unconventional Fiscal Policy at the Zero Bound’ i Oslo:

When the zero lower bound on nominal interest rates binds, monetary policy cannot provide appropriate stimulus. We show that in the standard New Keynesian model, tax policy can deliver such stimulus at no cost and in a time-consistent manner. There is no need to use ineffcient policies such as wasteful public spending or future commitments to inflate. We conclude that in the New Keynesian model, the zero bound on nominal interest rates is not a relevant constraint on both fscal and monetary policy.

Så ved hva økonomer kaller ZLB (zero lower bound) så finnes det måter for både pengepolitikk og finanspolitikk til å fungere. Fra konklusjonen:

The main conclusion of this paper is that in the standard New-Keynesian model, the zero bound constraint on nominal interest rates is not a relevant restriction on policy when both fiscal and monetary policy are flexible.

Det store forbeholdet her er ‘flexible’. Hvor fleksibelt amerikansk finanspolitikk er i øyeblikket er tvilsomt, så det er til sentralbanker man kikker. Så man skulle tro at et stort QEIII program er rett rundt hjørnet.

Mark Thoma og Paul Krugman tror at det samme burde være mest sannsynlig, men ser noen skjær i sjøen, jeg summerer:

  • Noen medlemmer i the Fed ser ikke store fordeler med ukonvensjonell pengepolitikk og for stor fare for inflasjon i fremtiden. Disse kalles i blogosferen ‘inflasjonhaukene’.
  • Noen tror at pengepolitikk har effekt i normale tider, men tilnærmet ingen effekt ved ZLB. Dette betyr at den forventede effekten av et stort QEII program blir negativ.
  • Noen tror at QEIII vil fungere, men at dette er ukjent farvann. Særlig faren for inflasjon etter et slikt program er vanskelig å forutsi, enda vanskeligere å modellere. Hvis inflasjonen tar av og økonomien ikke viser store positive effekter, er sentralbanken redusert til en institusjon som rett og slett gjetter på hva den gjør. Uavhengigheten er redusert.
  • Sentralbanken er presset, ikke på beslutninger men på utfall. Politisk press for å gjøre feil, sier Mark Thoma, fører til at sentralbanken velger høy ledighet idag, for lav ledighet i fremtiden, istedenfor å risikere uavhengighet.
  • Paul Krugman kjører noe av det samme argumentet, presset fra utsiden har en effekt på uavhengigheten til sentralbanken, selv om den ikke skal ha det.

Det er bare to store aktører i en økonomi som har evnen til å komme inn på kort sikt og endre hele kampen. Finanspolitikk og pengepolitikk. Og ser vi bort i fra de retningene som ikke tror sentralbanken kan redde økonomien (der er det som regel pengepolitkk som har skapt problemet), så er det pengepolitikk som må redde verden. Finanspolitikken er paralysert inntil videre.

Merket med ,

1. september annonserer Barack Obama sin jobbplan. Hva er i den tro?

Tenkte jeg skulle surfe litt rundt å hente inn litt informasjon om denne planen president Obama har tenkt å annonsere (endelig!) for å takle arbeidsløsheten og den seige veksten i USA. Hva kan vi forvente av tiltak, hva har lekket til media:

  • An extension of federal funding for emergency unemployment benefits
  • An extension of the payroll tax holiday, possibly expanded to include the employers’ portion of Social Security taxes
  • An extension of temporary businesses «expensing» of capital investments
  • A new tax credit for businesses that increase the size of their workforce
  • Infrastructure spending, perhaps including renovation of public schools
  • A job-training program targeting the long-term unemployed, possibly modeled after a program in Georgia
  • To pay for these short-run initiatives, the President may seek more long-term deficit reduction than called for under the recent debt ceiling deal

Den første er arbeidsledighetstrygd. Og økt finansiering. Effektene av arbeidsledighetstrygd i en slik svak økonomi som USAs er usikre. Noen mener at multiplikatoren til arbeidsledighetstrygd er høy, dvs. at trygden brukes i økonomien og ringeffektene er større enn andre tiltak. Andre mener på den andre siden at trygden reduserer incentiver arbeidsledige har for å kikke etter en jobb, og vil også forsinke omtrening av arbeidstakere. Noe forskning sier at å IKKE forlenge ledighetstrygd vil faktisk REDUSERE den naturlige arbeidsledighetsraten i økonomien. Usikkert på om dette er under normale omstendigheter eller i en depressiv økonomi.

Den andre er en skattefri dag, foreslått å inkludere arbeidsgivers andel av pensjonen.

Ellers er det andre skatteregler som skal innføres for å gjøre det enklere for bedrifter å ansette, samt penger for ett omtreningsprogram for å gjøre ‘matching’ av jobb og jobbsøkere lettere.

Se særlig etter infrastrukturinvesteringer. Denne er komplisert. I normale tider, med lave renter, ville infrastrukturinvesteringer gi dramatiske effekter i økonomien, gitt at investeringen var stor nok. Multiplikatoren på slike investeringer er høy, men vanskelig å rettferdiggjøre i dagens politiske klima i USA. Den må være stor nok for å kunne gjøre noe med ledigheten, som er på 9,1%.

I den situasjonen USA befinner seg nå er det ikke så altfor mye finanspolitikken kan gjøre for økonomien, 1) fordi politisk polarisering gjør det umulig å få til noe på selv ‘mini-New Deal’ plan og 2) poenget er at den er både kortsiktig til nytte og langsiktig til nytte, noe som er vanskelig å se for seg.

Economics, the dismal science indeed.

Merket med ,

Storbritannia og Frankrike fremstår som de fremste som eksperimentører med ekspansiv kontraksjon.

La meg forklare. Som jeg skrev for noen timer siden, og som du som hobbyøkonom burde stusset ved, var at to tilsynelatende motstridende verdener eksisterer samtidig.

Frankrike øker skatter for å nedbetale gjeld, samtidig som vekstutsiktene og arbeidsledigheten ser dårligere ut i umiddelbar fremtid. Ville du hevet skattene i dårlige tider? Og hvis du gjorde det, ville du bruke de ekstra pengene på å betale utenlandske kreditorer?

Frankrike har dårlig vekstutsikter samtidig som arbeidsledigheten sitter fast på et høyt nivå.
Screen shot 2011 08 25 at 17 14 47
(Foto: Google)
Og den naturlige arbeidsledighetsraten (NAIRU) er også høy:Screen shot 2011 08 25 at 17 19 23
(Foto: Fra Stock and Volger-Ludwig, 2010 (PDF))

Frankrike driver derfor med hva økonomer sier er helt bakvendtland-politikk. Selv om Frankrike nærmer seg hva Rogoff og Reinhart mener er den magiske grensen på 90% gjeld av BNP (det er da de virkelige problemene kommer), så har Frankrike andre problemer enn gjeld, men det er i frykt av at markedet kommer til å straffe Frankrike i form av høye lånekostnader at Frankrike velger å bruke tid, krefter og penger på å senke gjelden og tilfredsstille markedet.

Forresten, hvor mye må Frankrike betale for å låne penger:France10Ybond (Foto: ECB, Bloomberg)

Hva Frankrike og Storbritannia gjør er langt fra konvensjonell økonomi. På den ene siden står det faktum at arbeidsledigheten er miserabel, ofte mellom 8%-12% i EU. Veksten i økonomien er ikke nok til å holde følge med befolkningsvekst, og eksportsektorer blir truffet hardt. På den andre siden står gjeldsspøkelset, som truer gjeldsbyrden til ett land hvis rentene øker (Hellas, Irland, Portugal).

Frankrike og Storbritannia er ikke slike land hvor gjelden burde veie tyngst.

Merket med , , ,

En kort historie om USAs bensinavgift.

Jeg har lett etter en slik oppsummering en stund, om hvordan USA finansierer vedlikehold og nybygging av vei-infrastrukturen.:

A short history of America’s gas tax woes:

In late September 1982, Ronald Reagan was asked whether he would support a hike in the federal gas tax. “Unless there’s a palace coup and I’m overtaken or overthrown, no, I don’t see the necessity for that,” Reagan quipped. Yet a few months later, Democrats had posted big gains in the midterm elections, and an exultant Rep. Dan Rostenkowski, the Democratic chairman of the Ways and Means Committee, delivered a speech in Washington arguing that the gas tax needed to go up — from 4 cents per gallon to 9 cents per gallon — in order to bankroll a “massive reparation of the nation’s bridges and roads.”

By December, Reagan had relented. The new gas tax would fund highways, bridges, and mass transit and was predicted to create 320,000 jobs. Reagan argued that it wasn’t really a tax, anyhow, but a “user’s fee.” What’s more, Reagan told reporters, “we’d be doing this if there were no recession at all.” Better not to think of the new five-year, $27.5 billion bill as a jobs program, Reagan explained in his weekly radio address: “We simply cannot allow this magnificent system to deteriorate beyond repair.” (Incidentally, as Time noted, Dick Cheney, then a representative from Wyoming, was highly skeptical of the bill.)

As it happened, Reagan’s reversal turned out to be the high-tide mark for Republican gas-tax support. Nowadays, the big worry among transportation advocates is that tea party types in Congress will let the 18.4 cent-per-gallon federal gas tax expire when it comes up for renewal Sept. 30. (If no action is taken by then, the tax drops to 4.3 cents per gallon and it will become impossible to maintain federal funding for highways and bridges.) So how did we get from Reagan to here?

The major inflection point came in 1990, when George H.W. Bush ended up supporting a deficit-reduction bill that included a 5-cent-per-gallon gas tax hike. His transportation secretary, Samuel Skinner, tried the Reagan trick of calling the proposal a “user fee” that didn’t violate Bush’s no-new-taxes pledge. This time around, however, conservatives weren’t biting. Although older Republicans like Bob Dole said that a gas tax hike was worth examining, conservatives in the House, including Newt Gingrich, were flatly opposed to any tax hike and balked at the bill.

In 1993, after Bill Clinton came into office, Congress passed yet another deficit-reduction bill — this one with a further 4.3-cent-per-gallon tax hike. Clinton had loudly bashed the gas tax during his campaign, arguing that it exacerbated inequality and that a broader energy tax would be fairer. But Clinton’s BTU tax foundered in the Senate, and the Democratic Finance committee decided to swap in a gas tax hike instead. This time, not a single Republican voted for it.

That basic political dynamic hasn’t changed a bit. Since 1993, the gas tax has been stuck at 18.4 cents per gallon, and it’s not indexed to inflation. That means the Highway Trust Fund has periodically run into funding problems. For years, Congress’s solution has been to juggle money around rather than cut highway spending or raise the gas tax. In 1995 and 1997, the Republican Congress shifted the portions of the gas tax dedicated to deficit reduction (6.8 cents per gallon all told) back to the Highway Trust Fund. That solved the problem for a short while.

Then, in 2008, the Highway Trust Fund ran out yet again. Three years earlier, Republicans and George W. Bush had renewed the gas tax, but refused to raise it. So, as oil prices spiked and Americans cut back on driving, federal gas revenue was suddenly no longer sufficient to pay for roads and bridges. So Democrats in Congress just kicked in general funds — $8 billion in 2008, plus an estimated $43.2 billion in stimulus money in 2009. But those fixes were also temporary. As the CBO has reported, the Highway Trust Fund will keep losing money — by 2018, it will be short $80 billion. And that’s if the gas tax is renewed this fall.

At this point, there are only three solutions. One is to just accept that the gas tax will never be increased and that we’re just going to have to make do with less infrastructure spending. In the House, Florida Rep. John Mica has put forward a transportation reauthorization bill that would cost $230 billion over six years — a 33 percent cut from current levels. State officials say that would be a nightmare, given our crumbling roads and bridges. A second option, floated by Barbara Boxer in the Senate, would be to keep transportation spending at current levels and just chip in general tax revenue to cover the shortfall in the Highway Trust Fund, at least until a better solution can be worked out.

The third option, of course, would be to do what Ronald Reagan did and just raise the gas tax. Call it a “user fee” and smile broadly. At this point, though, a palace coup looks more likely.

(Via Ezra Klein.)

Merket med ,

Frankrike skattlegger bedrifter og de med høy inntekt for å senke gjelden.

1503124 3 6914 francois fillon le 3 avril 2011 a hanovre
(Foto: Reuters/Morris Mac Matzen)

Mannen ovenfor er Frankrikes finansminister, Francois Fillon. Her er orginalartikkelen i Le Monde:

Comme prévu, François Fillon a précisé, mercredi 24 août, l’ampleur et le détail d’un plan de rigueur très attendu. Ce plan d’austérité a été précipité par un ralentissement de la croissance et vise à maintenir les engagements financiers de la France en matière de réduction des déficits.

Le total s’élève à 1 milliard d’euros pour 2011 et 11 milliards pour 2012, a détaillé le premier ministre. Il s’agit de la fourchette haute des réductions attendues, estimées entre 5 et 10 milliards d’euros. De même, les révisions des hypothèses de croissance annoncées par Matignon sont assez importantes : 1,75 % au lieu de 2 % pour 2011. Et 1,75 % pour 2012, soit 0,5 % de moins que prévu.

Sur TF1, le premier ministre a justifié ces mesures en expliquant qu’elles portaient à «83 %» sur «les détenteurs de patrimoine, les grandes entreprises et les ménages aux revenus très élevés». L’opposition a unanimement dénoncé ce qu’elle qualifie de politique d’austérité au détriment des plus faibles. Pour M. Fillon, ces critiques «ne donnent pas une très grande crédibilité à l’opposition».

Cette mesure à portée politique et symbolique vise à montrer que les «ménages aisés» sont mis à contribution, a commenté le premier ministre. Ces chiffres sont plutôt plus élevés que la proposition faite par Gilles Carrez, le rapporteur UMP du budget, qui proposait une taxe de 1 à 2 % à partir de 1 million d’euros. Cette mesure exceptionnelle prendra fin quand le déficit français retombera à 3 % du PIB, soit fin 2013, selon les engagements français. Elle ne rapportera que 200 millions par an.

Fransken min er fortsatt på nybegynnerstadiet, men det er nok økonomi og fremmedord her at vi skal knekke koden.

Finansministeren vil senke gjelden med 1 milliard euro i 2011, og med 11 milliarder euro i 2012. Også i artikkelen er det dårlige nyheter, nemlig at vekstutsiktene i Frankrike er nedjustert til 1,75% fra 2% i 2011 og til 1,75% fra 2,25% i 2012. Landet ser ut til å ikke kunne vokse seg ut av problemene.

Screen shot 2011 08 09 at 15 12 18
Kanskje det viktigste i artikkelen er hvordan denne nedbetalingen av gjeld, 1 milliard euro i 2011 og 11 milliarder euro i 2012, skal finansieres. 83% av dette skal finansieres ved å skattlegge bedrifter og de med høy inntekt. I 2011 skal disse bidra med 830 millioner euro og i 2012 blir dette tallet 9,13 milliarder euro.

Vi følger Frankrike med argus øyne.

Merket med ,