Ole Gjems-Onstad vs. Finansdepartementet om skatt.

24. mai, professor Ole Gjems-Onstad:

Uærlig om skattelettelser – BI:
Skattereformen 2006 representerte de hardeste skatteskjerpelser overfor næringslivet på årtier – foreslått av en tidligere finansminister fra Høyre og gjennomført av en fra samme parti.

Advarslene var kraftige, blant annet fra Skattedirektoratet: Dette var mer kompliserte regler om utbyttebeskatning enn det vi kan finne noe annet sted i verden.

Tilstand av sjokk

Jeg var nylig invitert til Cambridge University for å redegjøre for reglene for noen britiske toppfolk fra akademia, skattemyndighetene og private. Detaljveldet rystet dem. Tilstanden forverret seg til sjokk da de hørte at borgerlige finansministre sto bak.

Skattereformen 2006 representerte et forræderi fra Høyre overfor vanlige norske næringsdrivende. I forvirring støttet NHO Høyres skjerpelser. Dermed gikk norsk skattedebatt på grunn. Ap og SV kunne bare si takk og amen.

Finansdepartementet la 1. april 2011 frem en «evaluering» av skattereformen. De samme fagfolk som innførte reformen, er veldig fornøyd. Det har vært stille rundt evalueringen. Høyre og NHO kan ikke føre an i en kritikk av eget selvmål.

Julaften for topprike

En grunn til at Høyre og NHO støtter den rare utbytteskatten med det såkalte skjermingsfradraget, er at det utgjør en kjempefordel for virkelig rike. Aksjekapital på 100.000 kroner er vanlig i norske aksjeselskaper. Det gir 1600 kroner i skattefritt aksjeutbytte – en skattebesparelse på 448 kroner – mindre enn regningen fra revisor for alt styret med utbytteskjemaene.

Men én milliard kroner i aksjekapital gir 16 millioner kroner i skattefritt utbytte, med skatteverdi 4,48 millioner kroner.

Det paradoksale er at ikke bare Høyre og NHO, men også Ap og SV fortsatt vil ha dette skjeve skjermingsfradraget, som er plage for mange, men julaften for topprike. I «evalueringen» av skattereformen poengterer ikke Finansdepartementet denne omvendte omfordeling.

Norge har en relativt særnorsk formuesskatt (bare to eller tre andre land har den). Formuesskatten er en reell plage for de virkelig rike. Skulle man ha formue på én milliard kroner, blir formuesskatten 11 millioner kroner per år – eller 30.000 kroner per døgn – en boskatt på over 1000 kroner per time.

Skattedebattens floskler

Det er lett å tilpasse seg formuesskatten gjennom utflytting. Utflytting av livsviktige gründere frykter nok også Ap – og ikke minst LO – mer enn de sier. Men gjennom skjermingsfradraget får mange rike tilstrekkelig skattefritt aksjeutbytte til at formuesskatten ikke rammer så hardt.

Skattedebattens floskler i essens: Ap er for å ta de rike gjennom formuesskatten, men sørger samtidig for at den ikke biter så hardt ved skattefritt utbytte.

Høyre lot en sjanse til å oppheve formuesskatten gå fra seg, da de innførte utbytteskatten uten å sette hardt mot hardt på å veksle med formuesskatten. Utbytteskatten ville ikke fullt ut finansiert opphevelse av formuesskatten. Den innbringer 14 milliarder kroner.

Høyre og Frp kommer ikke til å finne de pengene. Hver gang Siv Jensen eller Carl I. Hagen hyler opp om dårlig eldreomsorg, betyr det én milliard mindre til å fjerne formuesskatten – og mindre moralsk kapital til å forsvare det.

Umoderne skatt

Formuesskatten er i seg selv en umoderne skatt, der Norge ligger langt etter andre lands fornyelse av sin skattepolitikk. Formuesskatten rammer også små «formuer». Innslagspunktet på 700.000 kroner er ikke engang nok til å kjøpe et toalett på Majorstuen i Oslo.

Aps toppolitikere snakker usant om at formuesskatten skal ta de rike. Hvis det var målet, ville man heve innslagspunktet virkelig mye. Men da ville man miste mange skattekroner fra vanlige folk.

Det er alminnelige menneskers bidrag til formuesskatten som gjør det vanskelig å fjerne den, ikke de rikes.

Det muliges kunst overfor formuesskatten er for Høyre og Frp å unnta arbeidende kapital. I klartekst er det lavere satser eller nullsats for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper.

Du kan dø i fred, borger!

Den andre skattelettelsen Høyre og Frp kan gjennomføre er å ta arveavgiften. Det er en ideologisk skatt. Venstresiden påstår mot bedre vitende at den skal ta dem som er født med sølvskje i munnen. Sannheten er at arveavgiften rammer vanlige arvelodder. Den gir bare to milliarder kroner i året til staten – to promille av skatteinntektene.

Vinner Høyre og Frp neste stortingsvalg, burde de valgnatten proklamere: Vi takker ved fra i dag å fjerne arveavgiften. Den truer overføring av landsteder og familieeiendommer. Det er en urettferdig skatt som ødelegger for vanlige familier. Fra i dag kan du dø i fred, borger!

Det ville være enestående: Sann tale om skatt fra toppolitikere.»

6. juni, tilsvar fra statssekretær Roger Schjerva:

– Ærlig talt, Gjems-Onstad – regjeringen.no: «I DN 24. mai langer professor Ole Gjems-Onstad igjen ut mot Regjeringens skattepolitikk og skattereformen 2006. I  innlegget  ”Uærlig om skattelettelser” er han mer unyansert enn det er grunn til å vente seg av en professor i skatterett.

Gjems-Onstad hevder at den norske aksjonærmodellen innebærer ”mer kompliserte regler om utbyttebeskatning enn det vi kan finne noe annet sted i verden”. Han sikter da til reglene om skjerming. Skjermingen innebærer at aksjonæren kun betaler skatt på utbytte som overstiger det han kunne oppnådd ved å sette pengene i banken. Utbytteskatten kommer i tillegg til den skatten som er betalt på overskuddet i selskapet.  Uten skjerming ville utbytteskatten gjort det mindre attraktivt å plassere penger i næringsvirksomhet, med fare for å svekke kapitaltilgangen til bedriftene.

Gjems-Onstad tar åpenbart ikke slike samfunnsøkonomiske hensyn med i sine vurderinger av skattereformen. Disse hensynene står imidlertid sentralt i evalueringen av reformen. Når Regjeringen konkluderer med at reformen har vært vellykket, er det fordi en har lykkes i å innføre en utbytteskatt som har styrket omfordelingen gjennom skattesystemet og som samtidig opprettholder gode vilkår for å satse på næringsvirksomhet. Reformen lukker også muligheten for å omdanne høyt beskattet arbeidsinntekt til lavt beskattet utbytte ved å tilpasse seg en hullete delingsmodell. Løsningen ble å jevne ut de høyeste skattesatsene ved å redusere skatten på lønn og innføre utbytteskatt.

Det er riktig at Norge var det første landet til å innføre skatt på aksjeinntekter med skjerming av normalavkastningen. Det blir imidlertid stadig mer oppmerksomhet om denne type modeller internasjonalt. En tilsvarende modell ble nylig anbefalt i den britiske Mirrlees Review, et arbeid som ble ledet av nobelprisvinner James Mirrlees, og hvor nærmere 80 fremragende økonomer har bidratt. I rapporten vises det til den norske aksjonærmodellen som et eksempel til etterfølgelse. Det er derfor svært misvisende når Gjems-Onstad gir inntrykk av at ”toppfolk fra akademia, skattemyndigheter og private” er ”rystet” og i ”sjokk”. 

Gjems-Onstads kritikk synes blant annet å være basert på en antagelse om at selskapenes administrative byrde ville reduseres hvis skjermingen ble fjernet. Det virker som om Gjems-Onstad ser bort fra at mange av de opplysningene som rapporteres til aksjonærregisteret, herunder inngangsverdier og salgsverdier for aksjer, uansett er nødvendige for en korrekt gevinstbeskatning. En avvikling av skjermingen vil derfor i liten grad redusere selskapenes administrative kostnader.

Gjems-Onstad gjentar videre sin påstand om at skattereformen gagner de rikeste. Da vil jeg minne om at personlige aksjonærer overhode ikke betalte skatt på utbytte før reformen. Med reformen har samlet skatt på aksjeinntekter økt. Dette har ikke gagnet de rikeste. Aksjeeierne kan heller ikke unngå skatten ved å holde utbyttene lavere enn skjermingsfradraget. Skatten forskyves bare til et senere tidspunkt, og det er ingen rentefordel knyttet til å vente. I praksis hindrer ikke skjermingen at de rikeste betaler utbytteskatt. Om lag 85 pst. av mottatt utbytte har vært skattepliktig, og aksjonærene som har høye skjermingsfradrag har også en relativt stor andel skattepliktig utbytte.

Videre sikrer formuesskatten, en skatt Gjems-Onstad er en sterk motstander av, at de mest formuende betaler skatt løpende uavhengig av utbytteatferd og nivået på skjermingsfradraget. I motsetning til det Gjems-Onstad gir inntrykk av er det kun 17 pst. av befolkningen som betaler formuesskatt, og disse har gjennomgående god skatteevne. «

Merket med ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: