Monthly Archives: juni 2011

Du skal ikkje sove bort sumarnatta, så bloggen blir stille en stund.

Mens det leses til muntlig eksamener vil det bli stille her på bloggen. Men det overrasker meg forstatt hvordan dere lesere kommer dere fram hit. Her er noen av søkeordene dere har puttet inn i Googlemaskina:
Screen shot 2011 06 16 at 15 50 57
Tilbake om noen dager. God helg!

Advertisements
Merket med

Arbeidsledighet i Storbritannia. Det er alt.

The Free Exchange blogg ved The Economist bryter ned arbeidsledighetstall for Storbritannia. Igjen er det de yngste og minst utdannede som lider mest. Ledigheten er nå 7,7% i Storbritannia (fortsatt langt fram til miserable 20,7% i Spania):

Jobs figures worse than they look:

ONE of the few bright spots in the general gloom around the British economy has been the jobs figures. Today’s data seem like more of the same, at least at first glance. Unemployment fell by 88,000 in the three months to April, the biggest quarterly drop for more than a decade. The jobless rate slipped to 7.7%, which seems almost tolerable given the rates in other debt-ridden, housing-bust economies such as Spain (20.7%), Ireland (14.7%) and America (9.1%). And enough private-sector jobs (105,000) were created in the first quarter to more than make up for government layoffs (24,000). That pay growth is so hopelessly feeble, at just 1.8%, is almost a plus. Any sign of a wage response to high consumer-price inflation (currently 4.5%) might spook the Bank of England into raising interest rates.

But a closer look at the jobs data reveals signs of further slowdown in an already sluggish economy. The fall in unemployment was heavily concentrated in the 18-24 age range, which would be great news if it were matched by job gains. But only 12,000 of the 79,000 youngsters who «left» unemployment in the three months to April found work; the rest simply dropped out of the workforce—into full-time education or idleness.

The claimant-count measure of unemployment also suggests the jobs market has hit a soft spot. It rose by almost 20,000 in May alone, the biggest increase for almost two years, after a 17,000 rise in April. There is less focus these days on this gauge because it captures only those who are eligible for jobless benefits, a small subset of those who are without work. Yet it is more often a better guide to the trend in the jobs market than the more volatile headline measure of unemployment, based on a household survey. Tighter restrictions on welfare support for single parents since the end of 2008 have pushed more people onto the dole, swelling the number of claimants. But that change affects more women than men—and it was men who accounted for most of the rise in unemployment in May. The economy, it seems, is rather wobblier than the headline jobs figures suggest.

(Via Free exchange.)

Merket med ,

Antibiotika. Det er alt.

Kom over denne og synes den var interessant. Denne inngår som en liten digresjon fra den større helsedebatten i den vestlige verden, men allikevel verdt å lese. Dette er verden av antibiotika:

Antibiotic resistance – closer look required:

Ezra posted yesterday on antimicrobial resistance (pointing to Eric Kroh and Megan McArdle). Good posts, but the data is much more complex. This is one of my primary research interests, so I’ll admit to some obsession on this topic.

First, antibiotics are an exhaustible resource, unlike most other pharmaceutical innovation. We need to manage resistance for long-term ecological balance. This simple fact must alter all policy responses to resistance. We can’t just make more, we also have to carefully extend the useful life of the antibiotics we have today (Health Affairs). Imagine it’s 1890 and we want to increase buffalo hide production. Additional financial incentives to hunt the last few buffalo won’t work. We need a long-term plan to balance new production and conservation.

Second, “the chart:”

Looks grim? Some comments. The data series is limited to systemic antibiotics, excluding prior periods and other anti-infectives live antiretrovirals (saved millions of lives globally), antivirals (like oseltamivir), and vaccines (like Prevnar, the pneumococcal vaccine). It also treats all antibiotics as equally important, but more antibiotics are withdrawn from the market under a safety cloud than any other category of medicine. So let’s try the same FDA data sliced a different way:

The blue segments are antibiotics withdrawn from the market, many with safety issues. The FDA may have been too lax in approving antibiotics in the 80s and 90s and has gotten tougher in the last decade. Perhaps that is appropriate. Most of these withdrawn antibiotics were “me-too” drugs in existing classes, which do nothing to fix long-term resistance. Now, let’s broaden the data to include all anti-infectives:

In the 1990s, we see a number of antiretroviral drugs introduced to combat AIDS. The linear trend is still downward sloping, but would be even closer to level when you back out the withdrawn antibiotics. But this still look like an innovation problem in anti-infectives, until one compares it to other classes. Consider cardiovascular drugs:

One reason we don’t read news stories about a looming crisis in CV drugs is the happy fact that resistance doesn’t destroy their usefulness. The billionth dose of atorvastatin (Lipitor) is just as effective as the first. Wish we could say that for penicillin or vancomycin. The take away point here is that declining innovation is not unique to anti-infectives. Let’s look at one more drug class, cancer drugs:

What a success story – if the goal is getting drugs approved by the FDA. The big draw in cancer is reimbursement – paying tens of thousands of dollars for short course chemotherapy per patient will clearly get the attention of drug companies. My main point here is to consider reimbursement for antibiotics as a primary tool for both incentivizing new drugs and also supporting long-term conservation.

So many more things to say, perhaps in future posts.

My research on the legal ecology of resistance:

So, AD, et al. Towards New Business Models for R&D for Novel Antibiotics, 14 Drug Resistance Updates 88-94 (2011).

Kesselheim AS, Outterson K. Improving Antibiotic Markets for Long Term Sustainability, 11 Yale J. Health Pol’y, L. & Ethics 101 (Winter 2011).

Outterson K, Yevtukhova O. Germ Shed Management in the United States, in Antibiotic Policies:  Controlling Hospital-Associated Infection (Ian M. Gould and Jos van der Meer, eds., Springer, 2011).

Kesselheim AS, Outterson K. Fighting Antibiotic Resistance:  Marrying New Financial Incentives to Meeting Public Health Goals, 29 Health Affairs 1689-1696 (2010).

Outterson K, Powers III JH, Gould IM, Kesselheim AS. Questions About the 10 x ’20 Initiative, 51 Clin. Infect. Diseases 751-752 (2010).

Outterson K. The Legal Ecology of Resistance:  The Role of Antibiotic Resistance in Pharmaceutical Innovation, 31 Cardozo L. Rev. 101 (2010).

Outterson K. Antibiotic Resistance and Antibiotic Development – Author’s Reply.  8 Lancet Infectious Diseases 212-214 (April 2008).

Outterson K, Balch Samora J, Keller-Cuda K. Will Longer Antimicrobial Patents Improve Global Public Health? 7 Lancet Infectious Diseases 559-66 (2007).

Outterson K. The Vanishing Public Domain:  Antibiotic Resistance, Pharmaceutical Innovation and Global Public Health, 67 Univ. of Pittsburgh Law Rev. 67-123 (2005).

(Via The Incidental Economist (Posts).)

Merket med ,

Norges demografi og PayGO (nerdete)

SSB
Jeg har lett etter en demografipyramide for Norge en stund nå. SSB leverer denne gangen også med en oppdatert pyramide fra januar 2011. En demografipyramide er et bilde av den norske befolkningen på ett gitt tidspunkt, grafen over viser hvordan Norge ser ut anno 2011.

Det jeg vil fokusere på er de to største aldersgruppene og de som går ut i (tidlig) pensjon de neste årene. Pensjonsalderen i Norge er satt til 67 år. Tidligpensjon, kjent som AvtaleFestet Pensjon (AFP), ved fylte 62 år. Disse aldersgrensene er gjort mer fleksible etter pensjonsreformen 2010. Det er altså aldersgruppene ’55-59′ og ’60-64′ som skal ut i permisjon de neste ti årene. Disse gruppene er kjent som ‘babyboom’ barn, født i etterkrigsperioden. Bare sammenlikn gruppene ’55-59′ og ’60-64′ med gruppen ‘0-4′. De er like store!

I et nøtteskall, det ble født omtrent like mange i etterkrigstiden, periodene ’46-50′ og ’51-55′ som i de siste 5 årene.

Hvordan skal Norge finansiere disse pensjonistene? Dagen ordning heter PayGo i litteraturen, eller Pay-as-you-go om du vil. Det er noen som har private sparingsordninger, altså investeringer i dag til pensjonisttilværelsen senere, men størsteparten er betaling til pensjonskasser som igjen betaler ut til dagens pensjonister.
Dekningsgraden, andel yrkesaktive delt på antall pensjonister, vil derfor synke de neste årene. Det er derfor forskjellene mellom ’65-69′ og ’60-64’/’55-59′ som bekymrer.

La oss nå se på de største gruppene, ’35-39′ og ’40-44’. De skal ut i pensjonisttilværelsen om 20-30 år. Dekningsgraden for disse gruppene vil da være enda mindre enn tidligere. Veksten i den norske befolkningen har stagnert, på litt over 2%. Faktisk så forventes det lavere vekst i befolkningen fremover. Derfor vil det ikke komme til flere yrkesaktive som kan reversere den kommende reduksjonen i dekningsgraden. Heldigvis forskes det på PayGo systemet i Norge.NewImage
Dette er de demografiske utfordringene velferdsstaten står overfor. Det er det sosiale sikkerhetsnettet som betaler for pensjonisttilværelsen basert på inntekter fra yrkesaktive skattebetalere/pensjonistpoengsankere.

Å la de eldre jobbe lengre for og tjene egne penger er nok ikke nok.

(Kilde for begge grafer: SSB)

Merket med ,

Hellas nedgradert, igjen.

Standard & Poor’s har akkurat nedgradert Hellas fra B til CCC. La oss først definere hva ‘B’ og ‘CCC’ betyr:

  • ‘AAA’ — Extremely strong capacity to meet financial commitments. Highest Rating.
  • ‘AA’ — Very strong capacity to meet financial commitments.
  • ‘A’ — Strong capacity to meet financial commitments, but somewhat susceptible to adverse economic conditions and changes in circumstances.
  • ‘BBB’ — Adequate capacity to meet financial commitments, but more subject to adverse economic conditions.
  • ‘BBB – Considered lowest investment grade by market participants.
  • ‘BB+ — Considered highest speculative grade by market participants.
  • ‘BB’ — Less vulnerable in the near-term but faces major ongoing uncertainties to adverse business, financial and economic conditions.
  • ‘B’ — More vulnerable to adverse business, financial and economic conditions but currently has the capacity to meet financial commitments.
  • ‘CCC’ — Currently vulnerable and dependent on favorable business, financial and economic conditions to meet financial commitments.
  • ‘CC’ — Currently highly vulnerable.
  • ‘C’ — Currently highly vulnerable obligations and other defined circumstances.
  • ‘D’ — Payment default on financial commitments.

Nedgraderingen er i all hovedsak endring fra ‘currently has the capacity to meet financial commitments’, til ‘currently vulnerable … to meet financial commitments’.
Dette fra Wall Street Journal:

The downgrade reflects our view that there is a significantly higher likelihood of one or more defaults, as defined by our criteria relating to full and timely payment, linked to efforts by official creditors to close an emerging financing gap in Greece. This financing gap has emerged in part because Greece’s access to market financing in 2012 and possibly beyond, as envisaged in the current official EU/IMF program, is unlikely to materialize.

This lack of access, in our view, creates a gap between committed official financing and Greece’s projected financing requirements. Greece has heavy near-term financing requirements, with approximately EUR95 billion of Greek government debt maturing between now and the end of 2013 along with an additional EUR58 billion maturing in 2014.

Moreover, the downgrade reflects our view that implementation risks associated with the EU/IMF program are rising, given the increasingly complicated political environment in Greece coupled with its current difficult economic climate.

S&P’s argumenterer for at Hellas kommer til å få svi når krisepakken til EU og IMF er oppbrukt:

This financing gap has emerged in part because Greece’s access to market financing in 2012 and possibly beyond, as envisaged in the current official EU/IMF program, is unlikely to materialize.

Husk at S&P’s nedgradering er ‘bare en mening’ fra ratingbyrået, men det er lettere å forstå hvorfor nedgraderingen på offentlig gjeld skjer og ikke CDS/CDO papir.

Uansett er det dårlig nytt for Hellas:
Chart
Grafen viser hvor høy rente markedet setter på 10-års obligasjonene til den greske stat. Ville du betalt 17% rente på huslånet ditt?

Merket med ,

Eksperiment i privateide skoler, New Jersey utgave.

Her er noe alle i utdanningsøkonomi bør følge med på. Det finnes mange eksempler på slike pilotprosjekter innen statlig utdanning, her er siste via Reuters:

NEW YORK (Reuters) – New Jersey Governor Chris Christie announced a pilot program on Thursday that would allow private companies to run public schools in some of the state’s chronically underperforming school districts.

The public-private partnership would authorize school management organizations to operate five schools, and would target some of the 100,000 New Jersey students now enrolled in 200 chronically failing schools, the governor’s office said.

Det er fundamentale spørsmål her, skal det private drive skole, skal det drives for profitt eller ikke, og hvor mye skal reguleres av det offentlige?

Se bort i fra dette et øyeblikk og innse at man her kan kjøre ett eksperiment. Det må finnes kontrollskoler man kan sammenlikne med. Problemet er hva som betyr suksess eller fiasko, hvordan måler man det? Og hva med elever med spesialbehov, det er ofte de ‘dårligste’ skolene som har størst behov for lovregulert assistanse til disse elevene, og det koker ned til penger.

Vi får vente å se.

Merket med

Renta skal opp. Rentebane utgave, graf galore.

Det tok litt søking, men her er noen rentebaner fra sentralbanker, nærmere bestemt Norge, Sverige, EU og England (USA skal holde rentene lave lenge, så vi tar ikke med USA i denne omgang. Dessuten er de dårlige på grafiske presentasjoner av renteprognosene sine):

Norges Bank

Norgesfolio

Sveriges Riksbank

Riksbankrepo

Bank of England

Screen shot 2011 06 08 at 21 57 49

European Central Bank (ECB)

Screen shot 2011 06 08 at 22 12 30Dessverre slutter ECBs rentegraf i april i år, de kjører sikkert renteprognoser, men offentliggjør ikke disse grafisk. Alt vi har å gå etter er skriftelige beslutnnger fra ECBs rentemøter. Grafen som er representativ for alle sentralbanker nå (mer eller mindre) er den fra Bank of England. Over kan du se ulike scenarioer som følge av publikasjon av prognoser gjort med oppdaterte tall. Slik er også en graf fra Norges Bank:
2e Du ser fra denne grafen, og den fra Bank of England at den siste rapporten du har utgitt, gir også den mest langsomme veien til høyere renter. Den brutale virkelighet er derfor at verdensøkonomien går dårligere enn tidligere forventet, og at renteoppganger blir utsatt lenger og lenger. Dette er ikke bra.

Så hva er renta i 2014, ifølge disse grafene?

  • Norge: 4%-6% (sannsynligvis litt høyere, neste publikasjon av rentebanen er ved neste rentemøte.)
  • Sverige: 3%-4%
  • England: 2,5%-3,5%

På et senere tidspunkt hadde det vel vært moro og sett på future-rater i obligasjonsmarkedet.

Merket med

Jeg har ventet på en god grunn til å snakke om økonomisk vekst. Her er en unnskyldning.

Bruce Bartlett, som vi har nevnt her tidligere, kommenterer på skattekutt som kilde (eller ikke) for økonomisk vekst og det å sette skattekutt i sentrum for et økonomisk vekst argument er en dårlig idè (les hele, fet er meg):

What Really Matters for Growth (It’s Not Tax Rates):

When Republicans talk about economic growth, they tend to talk as if there is only one factor that affects it: tax rates. Thus, last week former Minnesota Gov. Tim Pawlenty, a candidate for the Republican presidential nomination, put forward an economic plan that he said would raise growth rate of the real gross domestic product to 5 percent per year from its historical level of about half that. His only specific proposal for achieving this ambitious goal was to slash tax rates on the wealthy.

Pawlenty would cut the top individual income tax rate from 35 percent to 25 percent, cut the corporate rate from 35 percent to 15 percent, and eliminate completely all taxation of capital gains, interest and dividends – the principal sources of income for the wealthy. Implausibly, Pawlenty asserted that despite reducing revenues by some $8 trillion over the next 10 years – from the lowest level of federal revenues as a share of GDP in 60 years – that his plan would balance the budget. I could find no data or analysis of how Pawlenty’s plan would actually achieve this goal.

My purpose today is not to criticize the particulars of Pawlenty’s plan, which is very much in the Republican mainstream, but rather to talk about the nature of economic growth and how one-dimensional the GOP view is. The truth is that economists know a lot about what causes growth and what policies will raise the growth rate, and tax rates have a far smaller role than most people and all Republicans believe.

To present the textbook view of what determines long-term economic growth, I turned to an actual textbook by Harvard economist Gregory Mankiw, who served as chairman of the Council of Economic Advisers for George W. Bush.

Mankiw begins by noting that economic growth is essentially a function of productivity – output per man-hour. How much a worker can produce is a function of several things: physical capital (machines, equipment, public infrastructure), human capital (education and training), natural resources (energy, land), and scientific and technological knowledge.

The key determinant of the amount of capital available to workers is saving – foregone consumption from current production. In general, more saving will lead to more investment, and more investment will raise productivity and growth.

Economists have spent many years trying to figure out how to increase the rate of saving, without much success. Insofar as individuals are concerned, their saving is largely determined by the need to save for retirement, get the down payment on a house, pay for their children’s education, and have a financial cushion for unforeseen circumstances. These are all things people would have to save for even if they got no return on their savings at all. Consequently, reducing the tax rate on saving is very unlikely to raise the personal savings rate. Research on the impact of tax-favored savings accounts, such as Individual Retirement Accounts and 401(k) plans, shows that people mostly shift their saving and don’t increase the total amount. Of vastly more importance, economically, is saving and investment by businesses and governments.

What matters for business investment is not the corporate tax rate, but the ultimate tax rate on capital including the tax on the corporation’s owners, the shareholders. In 2003, that was almost 58 percent – 35 percent at the corporate level and as much as 35 percent at the individual level. Now, that combined rate is at most 45 percent because in 2003 the tax rate on dividends was reduced to a maximum of 15 percent.

Unfortunately, there’s no evidence that the 2003 tax cut did anything to stimulate corporate investment. Indeed, according to the Federal Reserve, nonfinancial corporations have increased their holdings of liquid assets to $1.8 trillion from $1.2 trillion since 2003. Thus it’s implausible that a further reduction in the corporate rate, as Pawlenty and other Republicans favor, would do much to raise investment.

What is holding back business investment is not taxes, but poor economic prospects. For some time, members of the National Federation of Independent Business have listed “poor sales” as their number one problem. Businesses are not going to invest, no matter how low the tax rate is, if there is no demand for their output.

Government mainly affects savings not so much through tax rates as through the budget deficit, which constitutes negative saving. When government borrows, it takes funds out of the economy that would otherwise be available to finance domestic investment. Alternatively, the U.S. must borrow more from foreigners, which increases the trade deficit. In the national income and product accounts, the trade deficit is subtracted from GDP, thus lowering growth.

The bottom line is that neither taxes nor spending by themselves are the most important government contribution to the investment climate; it’s the budget deficit. Consequently, a reduction in tax revenue which raises the deficit is unlikely to stimulate domestic investment because more money will have to be borrowed from abroad. Conversely, a tax increase dedicated to deficit reduction could well be stimulative, as was the case with the 1982 and 1993 tax increases. Contrary to Republican dogma, rapid growth followed on both occasions.

A big cut in the budget deficit would be destabilizing in the short-run, but a reduction in the long-term deficit would free up more national saving for private investment. But if taxes are cut at the same time, as Republicans insist, then the economic consequences are ambiguous. With federal taxes at a historical low – they are currently just 14.8 percent of GDP versus a postwar average of about 18.5 percent – it’s implausible to argue that further tax cuts will stimulate growth. Indeed, there is good reason to think that undermining the government’s ability to raise revenue will raise prospects for future deficits, which will drain saving from the economy and reduce investment. For this reason, I am also very skeptical of the idea just floated by the White House to further cut the payroll tax.

If we want to raise the long-term rate of growth, we have to go back to the textbook and increase saving and investment, channel more public investment into education and basic infrastructure, and do everything in our power to promote scientific research and technological advancement. It’s not sexy and it takes a lot of time, but it works.

For 2 uker siden leverte jeg inn min siste eksamen på masternivå; faget var ‘Økonomisk vekst’. Så poengene Bruce nevner sitter ennå langt framme i hodet. Gi meg noen dager på å formulere en kommentar til dette. I mellomtiden, sjekk her

Merket med , , ,

Dagbladet leker seg med Norads bistandsdatabase

Snorre Schjønberg har lekt seg med Norads bistandsdatabase, og kikket spesielt på Uganda. Oppskriften for en slik Dagbladet artikkel er ganske enkel. Du begynner med Transparency International sin rangering av de mest korrupte landene i Afrika, deretter korrelerer du disse landene med de som mottar mest bistand fra Norge:
Screen shot 2011 06 12 at 00 21 05
Afrika2010
Du finner nok av diktatorer som kjøper luksusvarer med bistandspenger, offentlige ansatte som misbruker penger osv., listen er skuffende lang. Her er Schjønberg:

Brukte 267 bistands- millioner på privatfly – nyheter – Dagbladet.no:

(Dagbladet): Ugandas president Yoweri Museveni leder et land som sliter med ekstrem fattigdom. Millioner av sivile sliter hardt med å skaffe mat dag ut og dag inn. Samtidig får landet store bistandssummer fra land som Norge og Storbritannia.

Men ikke alle pengene går de til som trenger det mest. Daily Mail skriver at det er blitt avslørt at Museveni brukte 30 millioner pund fra bistandsbudsjettet på noe helt annet enn mat, husly og utdanning til de trengende.

Pengene brukte han på å skaffe seg et Gulfstream G550-privatfly. Flyet regnes som et fly i toppklassen og kan frakte 18 passasjerer med en komfort de fleste selv her hjemme bare kan drømme om.

Siden 2000 har Uganda mottatt 3,466 milliarder kroner i bistand fra Norge. Daily Mail skriver at det var britiske bistandspenger som ble brukt til flykjøpet. Britene er i likhet med Norge blant landene som årlig gir nye pengesummer til det fattige afrikanske landet.

I fjor besto bistanden til Uganda fra Norge av 431 millioner kroner, viser tall fra NORAD.

Kjempet mot Idi Amin
President Museveni var en sentral skikkelse i krigen mot den brutale despoten Idi Amin på slutten av 1970-tallet. Siden 1986 har han vært øverste leder i Uganda.

For tiden får han kraftig kritikk for å slå hardt ned på demonstranter som krever forandring i landet. Det har gjentatte ganger kommet kritikk mot land som gir bistand direkte til de ugandiske myndighetene, på grunn av spekulasjoner om utbredt korrupsjon.

Det fremheves derfor at bistandsmidlene må forvaltes av andre enn landets myndigheter. Av de 3,4 milliardene Norge har gitt Uganda de siste ti årene er midlene blitt forvaltet på følgende måte:

1,5 milliarder til offentlig sektor

• Offentlig sektor i Uganda: 44 prosent.

• Ikke-statlige organisasjoner i Norge: 26 prosent.

• Multilaterale organisasjoner (som FN og Verdensbanken): 13 prosent.

• Offentlig sektor i Norge eller andre giverland: 8 prosent.

• Internasjonale og lokale ikke-statlige organisasjoner: 5 prosent.

• Privat sektor: 4 prosent.

Dette betyr at 1,5 norske bistandsmilliarder de siste ti årene er blitt forvaltet av offentlig sektor i Uganda.

Av disse pengene skulle 48 prosent brukes på økonomisk utvikling og handel, 29 prosent på miljø og energi, 13 prosent på utdanning, 8 prosent på godt styresett og 4 prosent på helse- og sosialsektor.

Merket med ,

Et godt eksempel på hvor bistandspenger sender økonomer på oppdrag.(Spoiler: Sør-Sudan)

Den mest leste bloggposten her på 254Blogg denne uken er, ikke overraskende, denne. Norge har prosjekter overalt, og flere skal det bli. Mellom 2000 og 2010 brukte Norge 14% prosent av bistandsbudsjettet (i gjennomsnitt) på økonomisk utvikling og handel. Så hva i alle dager er ‘økonomisk utvikling og handel’? Her er ett nylig eksempel på hvor vi sender våre folk, nemlig en stillingsbeskrivelse fra Statistisk sentralbyrå (fet er meg):

Prosjektleder

I Seksjon for internasjonalt utviklingssamarbeid er det ledig en tidsbegrenset stilling som prosjektleder innenfor makroøkonomisk analyse og finanspolitikk med arbeidsplass ved Ministry of Finance and Economic Planning (MoFEP) i Juba, Sør-Sudan. Ønsket tiltredelse 1. september 2011. Engasjementet er for ett år med mulighet for forlengelse.

Sør-Sudan blir en selvstendig stat fra juli 2011 og har startet arbeidet med å etablere og bygge opp relevante institusjoner for styringen av landet, øke kapasiteten og kompetansen innen ulike deler av statsforvaltningen og utvikle politikk på sentrale områder. Arbeidet skjer i nært samarbeid med det internasjonale samfunn. Norge har et bredt engasjement på det økonomiske området, og har stilt ressurser til disposisjon innen statistikkproduksjon (SSB), forvaltning av landets oljeressurser og -inntekter (Norad/Olje for Utvikling) og makroøkonomi (SSB). Stillingen som nå lyses ut er knyttet til et samarbeidsprosjekt mellom MoFEP og SSB innen makroøkonomi. Hovedformålet med prosjektet er å bidra med teknisk ekspertise for å øke kompetansen i MoFEP innen områdene makroøkonomisk analyse og utforming av makro- og finanspolitikk. En langsiktig økonomisk politikk med fokus på makroøkonomisk stabilitet vil stå sentralt for å sikre at Sør-Sudans nåværende relativt høye, men volatile oljeinntekter kan føre til bærekraftig økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse over tid.

I de kommende årene kan Sør-Sudan forvente en langt høyere inntekt enn tidligere, og en viktig utfordring blir å sikre at disse økte ressursene går til investeringer snarere enn konsum. Prosjektets team av eksperter bidrar med rådgivning i forbindelse med utformingen av den løpende økonomiske politikken. Dette omfatter blant annet assistanse til å fastsette de finanspolitiske retningslinjene, de langsiktige rammene for statsbudsjettet, tilrettelegging av relevante makroøkonomiske data og analysemetoder, samt bistå myndighetene med analyser av Sør-Sudans økonomi.

På sikt er målsettingen å etablere et makroøkonomisk rammeverk for økonomiske analyser, som også vil være en integrert del av budsjettprosessen i MoFEP. Siden mars 2011 har SSB hatt en teknisk rådgiver i MoFEP som har etablert prosjektet og bidratt med rådgivning. I tillegg inngår en statistikkrådgiver med spesialkompetanse innen økonomisk statistikk og nasjonalregnskap på deltid i prosjektet. En hovedoppgave for denne stillingen er å tilrettelegge makroøkonomiske data for MoFEP. Ved siden av disse to stillingene har prosjektet tilgang til rådgivningsekspertise innen ulike relevante fagfelt som bistår gjennom kortere besøk til Juba ved behov. Disse ekspertene kan hentes internt fra SSB, men også fra andre institusjoner som for eksempel finansdepartementet.

Prosjektet har en hjemmekoordinator i SSB som har det overordnede ansvaret for planlegging, administrasjon og budsjettstyring. Vi søker nå etter en person til MoFEP i Juba som skal ta over som faglig leder for prosjektet. Den som tilsettes i stillingen må kunne bidra vesentlig til oppgavene i prosjektet gjennom kompetanse og erfaring fra makroøkonomisk modellering og analyse, bruk av makroøkonomiske analyser i politikkutforning, og også kunne bidra i arbeidet med makroanalyse og modeller på teknisk nivå. Vi oppfordrer søkerne til å scanne inn relevante dokumenter.

Sør-Sudan skal, som følge av uavhengigheten, håndtere det faktum at oljeinntekter kommer til å representere en langt større del av inntekten i landet enn før. Hvem har erfaring med dette? Norge har erfaring med dette, men det er der likhetene med Sør-Sudan slutter. Så dette er et spennende prosjekt på flere plan, hvor Norge bidrar med oljeekspertise og erfaring i utviklingsøkonomi i særlige fattige og krigsrammede land. Det er mye spennende teori rundt naturressursbruk og økonomisk utvikling, men ikke så mange steder man kan komme slike heldelser i forkjøpet istedet for å analysere og anbefale restrospektivt.

Hvem melder seg (søknadsfrist 26. juni)?

Merket med , ,