Marius Gustavson vet forskjell på olje og vann. Det vil si gjeld og annen gjeld. I Japan.

Japan
Marius Gustafson har ett godt poeng i dagens kommentar.

Den japanske gjeldsutfordringen – Kommentarer – E24

Ser vi bort fra at det verste kan skje, er det mulig å gi et røft overslag av kostnader. Investeringsbanken Goldman Sachs har beregnet at totale ødeleggelser beløper seg på rundt 200 milliarder dollar, omtrent halvannen gang så mye som ved Kobe-jordskjelvet i 1995. Dette tilsvarer ca. fire prosent av BNP og 1 prosent av landets samlede formue.

Med andre ord, ikke uoverkommelige størrelser, slik Martin Wolf peker på i Financial Times.

Likevel mener flere kommentatorer, spesielt her i USA hvor jeg befinner meg, at de japanske statsfinansene allerede er strukket så langt at verken myndigheter eller økonomien er i stand til å betjene nye budsjettmessige utfordringer.

Dette synet baserer seg delvis på en misforståelse av hva som er årsak til de japanske økonomiske problemene de siste tjue årene og delvis på en falsk sammenligning av budsjettsituasjonen i ulike land.

Mens det er stor usikkerhet knyttet til budsjettunderskuddene i Europa og USA, er Japan et eksempel på at myndighetene kan pådra seg betydelige mengder gjeld uten at dette utløser en statsfinansiell krise eller presser rentene nevneverdig opp i obligasjonsmarkedet.

Fordi:

Forskjellen mellom Japan og andre land med høy statsgjeld, heriblant USA, Storbritannia og de vesteuropeiske periferilandene (PIIGS), er at mesteparten av gjelden er finansiert av hjemlige investorer. I følge tall fra det japanske finansdepartementet sitter ulike myndighetsorganer (heriblant sentralbanken og det statlige pensjonsfondet) på rundt 20 prosent av gjeldspapirene. Husholdningene besitter rundt 5 prosent, det samme omfanget som utenlandske investorer. Mesteparten av statsgjelden er finansiert av japanske finansselskaper—nærmere 70 prosent.

Det er alltid greit å spørre seg: «Hvem eier hva?»

Merket med ,
%d bloggers like this: