Månedlige arkiver: januar 2011

Introduksjon til helseøkonomi i USA.

President Obama fikk først godkjent helsereform, nå har kongressen tatt bort pengene (blir nok begravd i senatet), så spørsmålet er egentlig: hvordan fungerer egentlig helsesystemet i USA. Her i Norge har vi ‘universal healthcare’, men i USA har de bare vært nære èn gang, Harry Truman etter andre verdenskrig (FDR var inne på noe av det samme før krigen). Det skjedde ikke.

Austin Frakt ved The Incidental Economist har blitt utfordret til å forklare hele grøten for oss:

Simply put: Introduction:

I’ve been challenged by Aaron to put basic concepts that underlie our health system into simple terms that everyone can understand. I think this is a great idea. It’ll test my understanding of ideas from health economics and my ability to strip away the math and jargon while retaining conceptual accuracy. (This was an implicit challenge, but I’ll take it up anyway.)

The first question is: what are the concepts? I can think of some off the top of my head (listed below). But I’ll bet you can think of many I’ve overlooked. As you request them, I’ll add them to the list below. When I have time I’ll put out a ‘Simply put’ post. I’d like to say I’ll do one per week, but I shouldn’t make an explicit commitment.

The following will also serve as an index. I’ll come back here and hyperlink the list items to posts.

  • Third-party payment
  • Employer-sponsored insurance tax subsidy
  • Adverse selection
  • Favorable selection
  • Physician-patient information asymmetry
  • Physician-insurer information asymmetry
  • Moral hazard
  • Cost shifting
  • Medical underwriting
  • Market power
  • Network contracting
  • Socialized medicine
  • Nationalized medicine
  • All-payer rate setting
  • Single-payer system
  • Risk adjustment
  • Self-insured plans
  • Consumer driven health plans
  • Managed care
  • Managed competition
  • Community rating
  • Risk/experience rating
  • Guaranteed issue/guaranteed renewability
  • Reinsurance
  • Global budgeting
  • Insurance death spiral
  • Gain sharing/shared savings
  • Bundled payment
  • Medical home
  • RAND Health Insurance Experiment
  • Quality-adjusted life years
  • Marginal utility/cost/benefit

Please put your suggestions in the comments and I’ll add them to the list. Anything is fair game, so long as it is a basic concept. Think of the key words that get tossed around. What must an individual know in order to fully understand the health policy debate?

(Via The Incidental Economist (Posts).)

Merket med ,

Casino Jack – Jack Abramoff dokumentar på NRK Nett-Tv

Screen shot 2011-01-30 at 14.41.22.pngEn dokumentar om Jack Abramoff ligger på NRK Nett-Tv i ca. 1 mnd fra nå. Verdt å ta en titt, frustrasjonen bare øker og øker mens minuttene tikker.

Merket med ,

Når betaling for resultater IKKE VIRKER i helsevesenet, U.K. utgave.

Å få betalt for resultater er et sterkt argument for effektivitet og rettferdighet. Vel, det er komplisert:

Pay for performance fail:

A colleague alerted me to a study just published in the BMJ that examined how pay for performance measures worked in the UK. Let’s go to the tape:

We studied a large scale pay for performance policy in the four countries of the United Kingdom (England, Scotland, Wales, and Northern Ireland), which targeted several chronic diseases in primary care, and evaluated its impact on the management and outcomes of hypertension. Based on the proportion of patients achieving certain quality indicators, general practitioners could receive payments as high as 25% of their total income. The programme started in April 2004 and included 136 quality indicators, including five for hypertension (see web extra), one of which was the proportion of patients with blood pressures controlled to 150/90 mm Hg or less.

This natural experiment was ideal for detecting the effects of pay for performance on the care and outcomes of hypertension. Although the programme was voluntary, 99.6% of general practitioners participated. The financial incentives for doctors to achieve the quality standards were substantial; the UK National Health Service committed £1.8bn (€2.1bn; $2.8bn) in funding. Almost simultaneously (June 2004) the National Institute for Health and Clinical excellence (NICE) released guidelines for the detection and management of hypertension, which were consistent with the pay for performance intervention guidance and may have also reinforced the intervention. Using data obtained from representative primary care practices in the United Kingdom, we evaluated whether the introduction of pay for performance had an impact on quality of care for hypertension and the risk of major adverse clinical outcomes.

Here’s the gist. If you believe that pay for performance works, then you would expect that once the bonuses kicked in, physicians would try to earn them. In this case, you would expect to see the percentage of patients with their high blood pressure controlled go up. From 2000 to 2007, there were over 470,000 patients with hypertension (high blood pressure) that were examined for this study. The pay for performance incentives kicked in mid-2004.  Let’s see what happened:

The top chart shows the percentage of patients whose blood pressure was controlled. As you can see, things were improving slightly before the pay for performance kicked in. After it did, there was no change in the trend. The economic incentive program had no effect. The bottom chart shows the percentage of patients who were having their high blood pressure monitored. No change there because of the program either.

I concede that these are process measures. But process measures are often how pay for performance is operationalized. We measure whether labs are drawn or visits happen, not how sick patients get. But let’s say we did. Was there a difference in outcomes?

No. The top chart here is the cumulative percentage patients in the study who had a heart attack, heart failure, stroke, or renal failure. There was no difference in the cumulative rate before or after pay for performance kicked in. The bottom chart is the percentage of patients who died.  No effect there either.

Pay for performance didn’t work. Now I know many of you are going to argue that the UK is not the US.  I concede the point. But there’s no reason to believe that the docs there wouldn’t be interested in economic incentives. And the incentives are large here. Physicians could receive bonuses up to 25% of income? That’s an enormous amount of money. Heck, I think even I would be enticed by that amount.

So why did this fail? Perhaps the doctors were already improving without the program. If that’s the case, though, then you don’t need economic incentives. It’s possible the incentives were too low. But I don’t think many will propose more than a 25% bonus. It’s also possible that the benchmarks which define success were too low and therefore didn’t improve outcomes. There’s no scientific reason to think that the recommendations weren’t appropriate, however.

More likely, it’s what I’ve said before. Changing physician behavior is hard. It’s the reason I think tort reform won’t be a huge cost-saver either. But this is bad, because many people have hung their hat on pay for performance being the solution to health care quality and costs in the US. This study adds to the body of evidence that says that’s not the case.

The same colleague who told me about the study suggested that we need to change the organizational structure of the practice, ie change the system, so quality doesn’t rely on one person or one process. I agree that’s much more likely to work. Others will say that’s the point of ACOs. But as we’ve discussed before, there are lotsofreasonstobelieve ACOs won’t lower costs (or improve quality). Moreover systems level changes would be harder, perhaps require investments up front, and not make for good sound bites. It might be better policy, but it doesn’t make for better politics.

So for now, we’ll likely continue down this potential dead end.

(Via The Incidental Economist (Posts))

Merket med ,

En føljetong om norsk bistand kommer – Riksrevisjonen gir oss krutt:

Watch this space. This is why:

Utenriksdepartementets forvaltning av langsiktig bistand er preget av svakheter ved planlegging og oppfølging av bistanden, samt begrenset antikorrupsjonsarbeid. Dette medfører risiko for manglende måloppnåelse. – Selv om Utenriksdepartementet i sin forvaltning av bistandsmidlene har utviklet og implementert viktige tiltak, er det likevel klare forbedringsmuligheter innen bilateral bistand og norsk oppfølging av FN, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Her er hva alle aviser plukket opp, fra side 10 i Riksrevisjonens rapport:

Det framkommer av undersøkelsen at departementet bruker begrenset med ressurser i forvaltningen av FNs fond og programmer. Det bidrar til de svakhetene som er avdekket i undersøkelsen. I Utenriksdepartementet sentralt har én saks- behandler ansvaret for FN-organisasjoner som årlig mottar mer enn 1 mrd. kroner i bistand.

De aktuelle medarbeiderne har i tillegg andre arbeidsoppgaver. Undersøkelsen viser at de aktuelle stillingene tidvis har vært ubesatte i perioden, og at ansvaret da har vært ivaretatt av andre i departementet. Departementet viser til at begrensede ressurser påvirker behandlingen av mottatte rapporter fra FN og norsk innflytelse i styret.

Strengt tatt skulle det være ‘Den aktuelle medarbeideren

Til neste post kan du fundere på definisjonene av bilateral og multilateral bistand, hva slags prosjekter dett er og hva det faktisk innebærer.

Merket med , ,

5 utrolige Tweets om Egypt, fra utsiden:

Mubarak, who just took his entire nation off the internet, is speaking about his respect for freedom of speech. #TwilightZone

@ElBaradei: We shall continue to exercise our right of peaceful demonstration and restore our freedom & dignity.Regime violence will backfire badly

@_AEK_: Thousands of Egyptians form human-chain around Egypt Museum to protect it from looters #Egypt

@cnnbrk: #Egypt ruling party headquarters burned and ransacked, Nile TV reports. http://on.cnn.com/fjkQqv

@geoplace: Cairo residents in Egypt remove passwords from their wi-fi routers so protesters can communicate with the world http://bit.ly/g9xOdl #jan25

Noen som har noen gode eksempler fra innsiden? (Mens nettilgang fortsatt var en mulighet.)

Merket med ,

Steinar Strøm er bekymret for konkurranseutsatt næring og boligpriser. Hva kan lette trykket?

Screen shot 2011-01-28 at 23.52.02.png
Professor Steinar Strøm skriver i e24.no om tiltak som kan hjelpe konkurranseutsatt industri når renta blir satt opp, og tiltak som demper boligtrykket. Det er viktig med aktiv politikk, når oljepengeargumentet er en stor bjørnetjeneste å trekke fram i diskusjonen.

Husholdninger har høye lån som i hovedsak har finansiert boligkjøp og oppussing av boliger, men også alminnelig forbruk. En høyere rente kan stagge denne låneinveren (som trolig ikke er så sterk som mange kommentatorer ser ut til å anta). Steinar Juel i Nordea har nylig uttalt at vår nye sentralbanksjef Øystein Olsen må velge mellom lav rente og muligheter for boligbobler eller høy rente og en sterk krone.

Det finnes et alternativ som den tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem var tilhenger av: Økt skatt på bolig og/eller bortfall av fradragsrett for renter i beregningen av husholdningers skatt. Jeg og mange andre økonomer er enig. Det er ingen grunn til å subsidiere husholdningers låneopptak ved å gi fradragsrett for lånerenter. Ved å ta bort denne fradragsretten vil lån bli dyrere og en kan deremd dempe husholdningers låneiver.

Strøm påpeker at Norge er ett av meget få land som har hevet foliorenten etter at finanskrisen slo inn.

Grunnen til at det er viktig å holde en lav rente i Norge er at renten i andre land også er lav, og det er lite som tyder på at andre lands renter vil øke i nærmeste fremtid. Øker vi renten i Norge uten at andre land gjør det, er det all grunn til å vente at kronen blir sterkere. Dette er dårlig nytt for den delen av norsk næringsliv som konkurrerer med bedrifter i andre land.

Vi kan risikere økt ledighet i disse konkurranseutsatte bedriftene. Det er dårlig nytt for dem det rammer og for norsk økonomi.

Jeg vil påpeke at ledigheten i denne sektoren er langt unne naturlig nivå og at selv om det er alltid grunn til å frykte ledighet, er ikke dagens tilværelse så mørk i utgangspunktet.

Bortfall av rentefradrag og mindre behov for å øke styringsrenten i Norges Bank vil gjøre norsk økonomi mer robust. Det er i de gode tider vi kan legge et grunnlag som gjør oss bedre skikket til å stå i mot et eventuelt økonomisk ruskevær i fremtiden.

Bloggere vil opplagt svare meg med at vi betaler nok skatt som det er. Mulig det. Men bortfall av rentefradraget, som jo gir mer skatt for husholdninger, kan motvirkes ved at inntektskatten settes ned slik at det offentliges skatteinntekter er uforandret. For at bortfall av rentefradrag skal få en hurtig virkning, bør regjeringen allerede nå varsle at i det kommende statsbudsjett for 2012 vil rentefradraget bortfalle, mens inntektskattene vil bli betydelig redusert.

Det er alltid støy i skattedebatten, professor Strøm vil isolere de tiltakene som vil hjelpe i den økonomiske situasjonen vi vil være i om 3-4 år: Et betydelig høyere rentenivå enn i dag, større renteforskjeller med handelspartnere, mulig depressiv etterspørsel i verdenshandelen og fortsatt trykk i privat kredittvekst og derav boligpriser. Skattekoden er lagd av mennesker, og kan endres av mennesker, og ja: man kan ta fra ett sted og gi til ett annet slik at det blir ett null-sum-spill. Spørsmålet er hvor stor effekt de ‘rette’ skattetiltakene vil ha på områder Strøm vil treffe.

Hele kommentaren her: Alternativ til renteøkning | Steinar Strøm | Spaltister | Kommentar | E24

Merket med , ,

Om omsorg i helsevesenet – Atul Gawande forteller i glimrende prosa

Atul Gawande er lege og journalist, og han er verdt å lese. Her er temaet:

Modern medicine is good at staving off death with aggressive interventions—and bad at knowing when to focus, instead, on improving the days that terminal patients have left.

Her er hva han prøver å utforske:

A few days before Thanksgiving, she had another CT scan, which showed that the pemetrexed—her third drug regimen—wasn’t working, either. The lung cancer had spread: from the left chest to the right; to the liver; to the lining of her abdomen; and to her spine. Time was running out.

This is the moment in Sara’s story that poses a fundamental question for everyone living in the era of modern medicine: What do we want Sara and her doctors to do now? Or, to put it another way, if you were the one who had metastatic cancer—or, for that matter, a similarly advanced case of emphysema or congestive heart failure—what would you want your doctors to do?

Glem politikken rundt helse for noen minutter, artikkelen forteller virkeligheten vi ofte glemmer.

Les hele her (The New Yorker)

Foto: Britannica, 2011©

Merket med ,

«Health care from the heart – my response», av Aaron Carroll

Her følger to historer av mennesker på innsiden av helsevesenet i USA. To rørende historier fylt av forvirring, forringing, frustrasjon og forvandling. Bakgrunnen er budsjettdebatt, og langsiktig gjeld. Skal man kontrollere langsiktig gjeld, må man brette opp ermene å tørre og debatere helse. Vi begynner med Aaron Carrol, en lege og forsker. Forsker først, han forklarer hvorfor:

Health care from the heart – my response | The Incidental Economist: «Go back through nearly a year of posts, and I bet you won’t find many that talk about my experiences with patients. You might not even know I am a doctor. You’d never know that I am actually a pediatrician, and that I do still see patients now and then. I don’t talk about my clinical experience much with friends, or even family.

And even when I sit and think about being a doctor, I don’t think about the last seven years of being a faculty member here at IU. I don’t think of clinic when I was a fellow before that. When I think about being a doctor, I almost always go back to residency.

Look, I know many physicians who love caring for patients. I even know those who remember fondly their days as residents, being in the trenches and completely immersed in clinical care. I was not one of those people. I hated residency. It really didn’t agree with me. Ask my wife; for that matter, ask any of my friends. It was obvious to anyone who spent any time with me.

I didn’t hate residency because of the hours, although they were terrible. I didn’t hate the pay. I didn’t hate being overworked or underappreciated. I didn’t hate patients or the people I worked with. I hated the system. More specifically, I hated being a doctor in the system.

I just finished Atul Gawande’s latest masterpiece. I am rarely so jealous of anyone as I am of him and his skill right now. He brought it all back for me. I can tell you many horror stories of those three years in Seattle. But ask me to rank the top few, and this one inevitably comes to the top:

I was on a rotation in the Neonatal Intensive Care Unit (NICU), where babies who are born prematurely or really sick are cared for. A couple came in with a midwife after a way-too-long and rather botched attempt at a home delivery. As soon as they arrived, we knew things were not going to go well. The baby was born in extreme distress. It appeared to be septic, or massively infected. Initial vital signs looked really bad. And then things got worse.

One by one, the baby’s systems seemed to shut down. He couldn’t breathe on his own, so we put in a breathing tube. Then his heart started to fail, so we put lines into his umbilical cord to pump in medications. His lungs collapsed, so we put in tubes into his chest to help them reinflate.

While another doctor and I struggled to keep all this going, I listened as, right behind me, the doctors in charge sounded downright optimistic to the parents, who were, understandably, a mess. They could not imagine how things had gone wrong so fast. They wanted to hear good news. No one seemed to be able to tell them the truth. They were given messages of hope, and they told us to do everything. That’s what we do in medicine. That’s especially what we do in the NICU.

They left to go home and get clothes and supplies. Everyone dispersed.

So I was alone with this baby. It was small and blueish and had an ungodly number of devices and tubes coming out of it. I was 26, depressed, and I started to cry.

The baby never moved. His heart would slow down, and I’d up his meds. His heart rate would come back up until it didn’t, and then it would drop again. So I upped the meds some more. I don’t know how long this went on. I didn’t eat, I didn’t go to the bathroom, I didn’t talk to anyone. I just stood and watched.

Eventually, the ventilator stopped getting the job done, so we had to put the baby on an oscillator. Basically, instead of giving normal breaths, this machine shoves tiny amounts of air in and out really fast. It sometimes works when other things fail. It was loud, noisy, and made the baby shake. I don’t think he noticed.

Things slowly got worse. Nothing was working, and every vital sign was heading downwards. As instructed, I just kept adding stuff to keep him alive. But deep down inside, I started to think that what I was doing was wrong. Not incorrect — wrong. I wondered if I was hurting the baby. I just wanted him to be at peace. And, for a moment, I wanted the baby to die.

I don’t like to think about it. I try not to. Ever. But it happened.

Not long after, nothing I was doing was working. I called in the doctors in charge, and they agreed. They asked where the parents were. It suddenly dawned on me that they hadn’t yet returned. We called them, and they were shocked to hear how bad things were. After all, those same doctors had told them things were going to be OK.

They rushed back as fast as they could. They didn’t make it in time.

I thought I would post a piece of Gawande’s article and talk about how we completely screw up end-of-life care. I thought I would make a comment about how we spend too much money or waste resources. I thought I would talk about tradeoffs and better choices. But I can’t. Partly because I can’t do his work justice, and partly because this is an issue where deep down inside I think we are doing a ton of harm. Full stop.

I went home that night and bawled uncontrollably. This kind of thing happened all too often. I toyed with the idea of getting out. I even prepared some resumes to send off to companies outside of medicine.

But, some time later, I found myself back in the NICU. A similar situation was occurring. This time, though, the doctor in charge handled everything differently. She spoke to the patients honestly and in a completely different tone. She asked the parents what they wanted out of the short time they might have with their baby.

They cried at first, but then they stopped. They cleaned the baby up and dressed him in clothes his grandparents had bought. And they took him out.

They were gone for a few hours, and then they came back. They allowed us to give the baby drugs to comfort him. They held him, as a family, as he quietly passed.

I remember quite clearly his sister was in the room. She was about six. I asked her how they had spent the day. She told me how they had taken the baby to the park to see the water. They had brought him to family members so everyone could hold him. They showed him the sun and let him lay in the grass and let a dog lick his face. Her mother was listening in at the end, and somehow smiling.

Some months later, I ran into the mother in a different part of the hospital. She remembered me, and thanked me for all I had done. I remarked that I hadn’t done much; they had cared for the baby.

‘No,’ she replied. ‘Without all of you, he never would have known what chocolate ice cream tastes like.’

I spent four years in medical school learning how the body works, how it can break down, and how to repair it. I spent three more learning how to give the right drugs and do the right procedures to fight illness. And in all the time I’ve been a doctor, I honestly don’t know if I’ve ever done any more good than helping to stop the system so that baby, and that family, could share some ice cream.

I have a hard time explaining what I do to people. I’m not trying to discover a drug or cure a disease. I want to fix the system. That’s how I found peace. That’s how I practice medicine.

That’s why I’m a health services researcher.

Merket med ,

Hovedstyrets begrunnelse for rentebeslutningen, pluss mer.

Hovedstyrets begrunnelse for rentebeslutningen – Norges Bank: «Hovedstyrets begrunnelse for rentebeslutningen
Møtet 26. januar 2011.

Oppgangen i verdensøkonomien fortsetter. Veksten har vært høyere enn ventet hos flere av våre viktigste handelspartnere, men er likevel for svak til å gi en betydelig nedgang i arbeidsledigheten. I flere av de fremvoksende økonomiene er det høy aktivitet og tiltakende prisstigning. Sterk vekst i Tyskland bidrar til at veksten i euroområdet samlet holder seg oppe. På den andre siden er det fortsatt usikkerhet om utviklingen i statsfinansene i Irland og flere søreuropeiske land. Rentene på statsobligasjoner har i løpet av høsten og vinteren økt videre i disse landene.

Rentene ute har steget siden oktober, men er fortsatt lave. Langsiktige renter er nå om lag på linje med det vi la til grunn i Pengepolitisk rapport 3/10. Kronen har vært noe sterkere enn anslått og påslagene i pengemarkedet noe høyere.

Den kraftige økningen i prisene på energi og råvarer har gitt tiltakende vekst i konsumprisene ute, men den underliggende konsumprisveksten er fremdeles lav hos de fleste av våre handelspartnere. Inflasjonsforventningene er stabile. Økningen i energi- og råvareprisene vil kunne trekke prisveksten ytterligere opp. Også her hjemme har økte energipriser ført til at konsumprisveksten har tiltatt. Den underliggende prisveksten er rundt 1½ prosent, om lag slik vi ventet i siste rapport.

Bedriftene i Norges Banks regionale nettverk bekrefter at veksten i norsk økonomi har fått feste, i tråd med anslagene fra siste rapport. Husholdningenes etterspørsel ser ut til å ha økt noe mer enn ventet, og igangsettingen av nye boliger har tiltatt. Arbeidsledigheten er som ventet stabil, og bedriftene i Norges Banks regionale nettverk rapporterer om moderat vekst i sysselsettingen.

Renten settes med sikte på at inflasjonen over tid skal være nær 2,5 prosent. I Pengepolitisk rapport 3/10 ble det lagt opp til at styringsrenten bør ligge i intervallet 1½–2½ prosent fram til neste pengepolitiske rapport legges fram 16. mars med mindre norsk økonomi blir utsatt for nye store forstyrrelser.

Den underliggende inflasjonen er lav. Kapasitetsutnyttingen i økonomien ser ut til å øke, men den er trolig fortsatt litt lavere enn normalt. Både hensynet til å bringe veksten i konsumprisene opp mot målet og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting tilsier en lav rente.

Så langt har det lave rentenivået ikke ført til en vesentlig økning i husholdningenes låneopptak, men veksten i boligprisene og konsumet har tatt seg opp. Hensynet til å gardere mot risikoen for fremtidige finansielle ubalanser som kan forstyrre aktiviteten og inflasjonen et stykke fram i tid, taler for at renten ikke holdes lav for lenge. På den andre siden kan en sterk krone føre til at inflasjonen blir for lav.

En samlet vurdering av utsiktene og risikobildet tilsier at renten holdes uendret ved dette møtet.

Styringsrenten holdes uendret på 2 prosent.

Ny informasjon siden rentemøtet 15. desember 2010

Internasjonal økonomi
For handelspartnerne samlet ser det ut til at veksten i andre halvår 2010 var noe høyere enn lagt til grunn i Pengepolitisk rapport 3/10. IMF justerte i januar opp vekstanslagene for verdensøkonomien fra 4,8 til 5,0 prosent for 2010 og fra 4,2 til 4,4 prosent for 2011. Anslaget for 2012 var uendret på 4,5 prosent. IMF publiserte sist anslag i oktober 2010.
Konsumprisveksten ute har økt de siste månedene. Særlig er det høy prisvekst på energi og matvarer i de fremvoksende økonomiene. Den underliggende konsumprisveksten er fremdeles lav hos våre viktigste handelspartnere. De langsiktige inflasjonsforventningene er stabile i de fleste industriland.


Aksjer og råvarer

Spotprisen på Brent Blend olje har steget med 7 prosent, målt i USD.
The Economists prisindeks for råvarer målt i XDR (1) har økt med 8 prosent.
De fleste internasjonale aksjeindekser har steget siden i fjor høst.


Forskjellen mot tyske 10-årige statsrenter har steget for Portugal, Irland, og Belgia og falt for Hellas, Italia og Spania. Greske 10-årige statsrenter er 8,1 prosentenheter høyere enn tyske, mens irske og portugisiske er henholdsvis 5,7 og 3,8 prosentenheter høyere.
Lange renter falt høsten 2010, men økte igjen mot slutten av året. Renten på 10-års statsobligasjoner er 3,4 prosent i USA og 3,2 prosent i Tyskland.
Markedsaktørenes forventninger til styringsrentene har falt noe i USA, mens de har økt noe i euroområdet, Storbritannia og Sverige. Sammenliknet med siste pengepolitiske rapport har forventningene til styringsrentene økt både i USA og Storbritannia. I euroområdet har forventningene falt noe på helt kort sikt.

Tre måneders pengemarkedsrente er uendret i USA og i euroområdet på henholdsvis 0,3 og 1,0 prosent.
Risikopåslaget på spanske, portugisiske og italienske obligasjoner med fortrinnsrett (covered bonds) har steget til henholdsvis 2,5, 4,3 og 1,4 prosentenheter.
Prisen på kredittforsikring for europeiske finansinstitusjoner (CDS-prisen), målt ved iTraxx-indeksen, har falt med 4 prosent.

I Norge er forskjellen mellom tre måneders pengemarkedsrente og forventet styringsrente (påslaget) om lag 0,6 prosentenheter. Så langt i første kvartal er påslaget noe høyere enn lagt til grunn i siste pengepolitiske rapport.
Rentedifferansen for tremåneders pengemarkedsrente overfor handelspartnerne er 1,6 prosentenheter, om lag uendret.
Ifølge tall fra Norsk Familieøkonomi er vektet utlånsrente på nye boliglån uendret på 3,54 prosent. (2)


Euroen (EUR) har styrket seg med om lag 0,9 prosent, mens amerikanske dollar (USD) har svekket seg med 1,8 prosent. Sveitsiske franc (CHF) og kinesiske yuan (CNY) har svekket seg med henholdsvis 0,8 og 0,5 prosent. Alle kursendringer er oppgitt i effektiv kurs.
Den importveide kronekursindeksen (I-44) har svekket seg med 0,3 prosent. Så langt i første kvartal har kronen vært 1,6 prosent sterkere enn anslått i siste pengepolitiske rapport.
Norsk økonomi


Fra desember 2009 til desember 2010 steg konsumprisindeksen (KPI) med 2,8 prosent, opp fra 1,9 prosent i november. Dette var 1 prosentenhet høyere enn lagt til grunn i siste pengepolitiske rapport.
Korrigert for avgiftsendringer og uten midlertidige endringer i energipriser (KPIXE) steg konsumprisene med 1,5 prosent, opp fra 1,4 prosent i november. Desembertallet var 0,2 prosentenheter høyere enn anslaget fra siste pengepolitiske rapport. Andre indikatorer på underliggende inflasjon lå mellom 1,0 og 1,8 prosent.

Produksjon og etterspørsel

Ifølge bedriftene i Norges Banks regionale nettverk har aktivitetsveksten i perioden fra november og frem til nå vært i tråd med forventningene. Markedsutsiktene er noe bedret i bygg- og anleggssektoren og i tjenesteytende næringer. (3)
Industriproduksjonen korrigert for sesongmønster økte med 0,9 prosent fra oktober til november. Produksjonen var 0,2 prosent høyere i perioden september til november enn i foregående tremånedersperiode.

Ifølge norsk PMI (Purchasing Manager Index) rapporterte innkjøpssjefene i industrien at aktiviteten fortsatte å vokse i desember, men i et noe svakere tempo enn i november. Norsk PMI falt fra 55,7 i november til 54,4 i desember.
Husholdningenes varekonsum korrigert for sesongmønster steg 2,1 prosent fra oktober til november i fjor, etter en vekst på 0,4 prosent måneden før.
Ifølge byggearealstatistikken ble det igangsatt 7 prosent flere boliger i perioden september-november enn i foregående tre månedersperiode, korrigert for sesongmønster. Igangsettingsarealet av andre bygg sank med 3 prosent i samme periode.


Registrert arbeidsledighet korrigert for sesongmønster var 2,9 prosent av arbeidsstyrken i desember, ned fra 3 prosent i november, om lag som anslått i siste rapport.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU) var både sysselsettingen og arbeidsledigheten 1000 personer høyere i perioden september-november enn i foregående tremånedersperiode.
Innenlandsk kreditt og boligpriser
Innenlandsk bruttogjeld til publikum (K2) steg 5,9 prosent fra november 2009 til november 2010. Husholdningenes gjeld økte 6,4 prosent. Gjelden til foretakene utenom finansforetak økte med 3 prosent.

Norges Banks utlånsundersøkelse for fjerde kvartal 2010 viste økt etterspørsel etter lån både fra husholdninger og foretak. Bankenes kredittpraksis overfor husholdninger og foretak var om lag uendret. Fremover venter bankene økt låneetterspørsel fra foretak.
Ifølge Eiendomsmeglerbransjens boligprisstatistikk steg boligprisene med 6,7 prosent fra desember 2009 til desember 2010.  Reelt ligger boligprisene 1,3 prosent over toppen i juni 2007, korrigert for sesongmønster.

Merket med ,

For tilhengere av makrokonomi: Hva slår deg med denne paragrafen?

Denne kommentaren er tatt fra en tale i går kveld:

Just take a look at what’s happening to Greece, Ireland, the United Kingdom and other nations in Europe. They didn’t act soon enough; and now their governments have been forced to impose painful austerity measures: large benefit cuts to seniors and huge tax increases on everybody.

Noen tanker? 🙂

Update: Legger ved denne korte paragrafen fra Wall Street Journals prat med Jeff Sachs:

Mr. Sachs says he wasn’t a fan of the 2009 fiscal stimulus, either. He says it didn’t stimulate the economy much and proved a political loser. The U.S. needs longer-term budget plans, he says. The only way to cut the deficit and address the areas Mr. Obama wants to emphasize, he says, is higher taxes.

Merket med , ,